Konstruktør: Morten Larsen

Som arbeidsgiver blir jeg både oppgitt og irritert. Ikke bare på egne vegne, for dette går direkte på fellesskapet.

Vi snakker mye om at flere må i arbeid. At bedriftene trenger folk. At arbeidsgivere må inkludere og åpne dørene.

Greit. Her står vi med døren åpen.

Vi trenger tilkallingsvikarer når ansatte er syke. Behovet oppstår når noen er borte, og er derfor vanskelig å planlegge. Men arbeidet er reelt. Kunden skal ha renholdet utført, og vi tilbyr betalt arbeid til lovpålagt minstelønn.

Nylig var vi i kontakt med en potensiell renholder som mottar dagpenger. Vi har jobb, og hun kan være aktuell. Så langt burde dette være ganske enkelt.

Hun fortalte oss at hun hadde vært i kontakt med NAV, og at det «lønner seg lite» å ta vaktene fordi arbeidstimene reduserer dagpengene.

Der stopper jeg opp.

Lønner det seg for lite å jobbe?

Jeg kjenner ikke hele hennes situasjon, og hun har heller ikke gitt oss et endelig nei. Dette handler derfor ikke om henne.

Det handler om systemet.

For hva skjer dersom en person som mottar dagpenger faktisk takker nei til konkret, lovlig betalt arbeid fordi den økonomiske gevinsten blir for liten?

Og hva gjør jeg som arbeidsgiver da?

Hvem sitter med informasjonen?

Jeg skal ikke kontrollere folks privatøkonomi. Jeg skal heller ikke avgjøre hvem som har rett på dagpenger. Det er NAVs jobb.

Men jeg sitter på en del av informasjonen.

Her var jobben. Dette var arbeidstiden. Dette var lønnen. Dette var tilbudet. Og dette var svaret vi fikk.

NAV sitter med resten og skal gjøre vurderingen.

Da burde det vel være ganske enkelt å få de to delene til å møtes?

For NAVs egne regler sier at den som mottar dagpenger skal melde fra dersom vedkommende takker nei til et jobbtilbud. Det er bra. Men hva med arbeidsgiveren som faktisk tilbød jobben?

Det er der jeg begynner å lure. Kanskje jeg er irritert på feil sted

For kanskje arbeidssøkeren gjør et helt rasjonelt valg.

Hvis noen timers arbeid gir så liten økonomisk gevinst fordi dagpengene samtidig reduseres, er det kanskje ikke personen jeg skal være irritert på.

Kanskje det er systemet.

For hva har vi egentlig fått til dersom det i enkelte situasjoner oppleves lite lønnsomt å begynne å jobbe?

Dagpenger er en viktig del av sikkerhetsnettet vårt. Mister du jobben, skal du ha trygghet mens du finner nytt arbeid. Det mener jeg vi skal ta vare på.

Men veien tilbake til arbeidslivet starter ikke alltid med en 100 prosent fast stilling.

Noen ganger starter den med én vakt. Så én til. Og kanskje blir det etter hvert en jobb.

Da bør systemet hjelpe den bevegelsen, ikke gjøre den mindre attraktiv.

Jobben forsvinner ikke

For oss er dette ganske konkret. Når en renholder er syk, forsvinner ikke gulvet. Kunden venter fortsatt, og jobben må gjøres.

Får vi ikke inn en vikar, må noen andre ta den. En kollega må kanskje jobbe mer, en leder må ut og dekke opp, eller kunden får ikke det vi har lovet.

Samtidig har vi mennesker som står uten arbeid og mottar dagpenger.

Jeg sier ikke at enhver som mottar dagpenger skal ta enhver jobb. Så enkelt er ikke arbeidslivet.

Men når vi har konkret arbeid, tilbyr lovlig lønn og finner en person som faktisk kan gjøre jobben, må vi kunne stille et ganske enkelt spørsmål:

Hvorfor klarer vi ikke å få dette til å møtes?

Vi arbeidsgivere får beskjed om å bidra. Vi skal inkludere, tilrettelegge, gi folk en sjanse og åpne døren.

Det skal vi.

Men ansvar kan ikke bare gå én vei.

Vi må åpne døren. Systemet må gjøre det attraktivt å gå gjennom den.

For akkurat nå står jeg med en jobb som må gjøres og en kunde som venter. På den andre siden har vi mennesker som ønsker eller trenger å komme tilbake i arbeid.

Det burde være en god kombinasjon. Likevel sitter jeg her og lurer.

Vi tilbyr arbeid. Hvorfor skal dette være så vanskelig?

Kilder

NAV – Dagpenger NAV – Meldekort for dagpenger Folketrygdloven § 4-5 – Reell arbeidssøker