Konstruktør: Morten Larsen
Vi mangler arbeidskraft i helsevesenet, i kommunene og i bedriftene. Vi snakker om kampen om de samme menneskene. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet, og forskere utfordrer forestillingen om at folk heller vil gå på trygd enn å jobbe.
Da har vi et interessant problem: Hvis arbeidsgivere trenger folk, og mennesker ønsker å jobbe, hvorfor klarer vi ikke oftere å koble de to?
Kanskje vi ikke bare har et arbeidskraftproblem. Kanskje vi også har et organiseringsproblem. For en person som kan jobbe 40 prosent, er ikke nødvendigvis et 60 prosent problem. Det kan være 40 prosent kapasitet vi ikke klarer å bruke.
Og her blir det ubehagelig. For organisering skjer ikke av seg selv. Noen bestemmer hvordan en stilling skal se ut, hvilke oppgaver som må gjøres av samme person, og om arbeidet kan deles opp eller tilpasses. Noen leder.
Selvsagt kan ikke arbeidsgivere løse alt. NAV, regelverk, økonomi og risiko spiller inn. Og noen er for syke til å arbeide. Men når vi både mangler folk og har mennesker som vil bidra stående utenfor, bør vi kanskje slutte å behandle det som to helt forskjellige problemer.
God ledelse er ikke bare å finne den perfekte kandidaten til stillingen vi allerede har laget. Det er også å spørre: Hvordan organiserer vi arbeidet rundt menneskene vi faktisk har?
Vi bruker mye tid på å spørre hvorfor folk står utenfor. Kanskje vi burde stille ett spørsmål til: Hvem tar ansvar for å få dem inn?
For hvis alle har ansvaret, vet vi hvordan dette pleier å ende. Ingen har det.
Kilder:
NAVs bedriftsundersøkelse 2026 og arbeidsgiverundersøkelse 2025, SSBs arbeidskraftundersøkelse og FriFagbevegelses «En myte at folk heller vil gå på trygd enn å jobbe».