Konstruktør Morten Larsen

Vi har aldri hatt mer. Mer teknologi, mer informasjon, flere muligheter. Likevel er det noe som skurrer. Har vi blitt så opptatt av å lykkes og bli sett at vi har glemt å se hverandre?

Jeg ser det i gatene, på skjermene og i måten vi snakker til hverandre på. Eller kanskje aller mest i måten vi lar være.

Vi er tilgjengelige døgnet rundt, men stadig vanskeligere å få kontakt med. Vi vet hva fremmede spiser til frokost, men aner ikke hvordan naboen har det.

Alle vil bli sett. Men hvem faen er det som ser?

Og midt oppi alt dette skal alle ha rett. Hele tiden. Vi mener, diskuterer og fordømmer. Helst høyt og skråsikkert. Er du uenig, er det ikke lenger bare meningene dine det er noe galt med. Det er deg.

Vi lytter ikke for å forstå. Vi venter på tur til å svare.

Jeg kjenner at jeg blir lei av det. Jeg trenger ikke være enig med deg for å respektere deg. Urett skal utfordres, og dårlige holdninger skal møtes med motstand. Men når ble det viktigere å ha rett enn å oppføre seg ordentlig?

Det må da være mulig å ha ryggrad uten å være en drittsekk.

Samtidig snakker vi varmt om verdier. Respekt, raushet, omtanke og medmenneskelighet. Fine ord som passer godt i festtaler, strategidokumenter og innlegg på sosiale medier.

Men hva er de verdt når det faktisk koster oss noe?

Når noen trenger hjelp og vi har dårlig tid. Når vi ser urett, men helst vil slippe å involvere oss. Når noen trenger at vi lytter, og vi egentlig har nok med vårt eget.

Det er da verdiene våre blir synlige. Ikke i det vi sier, men i det vi gjør.

Og jeg skal ikke sette meg på noen høy hest. Jeg kan være både irritert, utålmodig og altfor opptatt av mitt eget. Jeg har sikkert gått forbi mennesker jeg burde stoppet opp for.

Kanskje er det nettopp der vi må begynne. Med oss selv.

For hva er det egentlig vi jager etter? Penger. Status. Synlighet. Den riktige kroppen, den riktige adressen og det tilsynelatende perfekte livet.

Jeg har ingenting imot ambisjoner. Tvert imot. Jeg liker mennesker som vil noe, som skaper, satser og tar risiko. Det vet dere. Men når ble det viktigere å se vellykket ut enn å faktisk ha det bra?

Du kan ha penger på konto, full kalender og et navn folk kjenner. Og fortsatt være ensom. Du kan ha alt på papiret og mangle noen som kjenner deg, noen som bryr seg, et sted du hører til.

Det gir kanskje ikke mange likes. Men det er ganske jævlig viktig. Og det er kanskje nettopp dette jeg savner. Litt mer menneskelighet.

Jeg skal ikke påstå at alt var bedre før. Selv om jeg av og til får lyst. Men jeg tror vi har mistet noe grunnleggende i måten vi møter hverandre på.

Han som sitter alene på puben. Hun som gruer seg til morgendagen. Ungdommen som forsøker å finne sin plass. Den eldre som ingen lenger besøker.

Vi passerer dem hver dag. Alltid på vei til noe annet. Noe vi mener er viktigere.

Vi snakker mye om ensomhet, utenforskap og psykisk helse. Vi lager kampanjer, strategier og handlingsplaner. Mye av det er sikkert bra. Men når spurte du sist noen hvordan de egentlig hadde det, og tok deg tid til å høre svaret?

Jeg spør ikke fordi jeg har fasiten. Jeg spør fordi jeg tror vi trenger å tenke litt mer over hvordan vi behandler hverandre.

For verden kommer ikke til å roe seg.

Byen vil fortsette å pulse. Trafikken går, musikken spiller, mennesker møtes og skilles. Noen feirer livet, mens andre kjemper for å komme seg gjennom dagen.

Og midt oppi alt dette har vi faktisk et ansvar for hverandre.

Vi kan ikke redde alle eller løse alle problemer. Men vi kan lytte før vi dømmer, stille opp når det trengs og si fra når noe er galt.

Det burde ikke kreve en ny strategi eller enda en kampanje. Det burde holde at vi bryr oss. For til syvende og sist er det valgene og handlingene våre som viser hvem vi er. Ikke de fine ordene eller bildet vi forsøker å skape av oss selv.

Og kanskje burde vi stille oss selv et litt ubehagelig spørsmål oftere: Er jeg egentlig det mennesket jeg liker å tro at jeg er?

Ikke på Facebook eller LinkedIn. Ikke når andre ser på. Men hjemme, på jobb og i møte med mennesker som ikke har noe å tilby oss. For verden mangler ikke meninger. Den mangler heller ikke folk som vet nøyaktig hvordan alle andre burde leve.

Det vi trenger, er litt mer nærvær. Litt mer raushet. Litt mer ryggrad. Og mennesker som stiller opp når det faktisk gjelder.

Vi har blitt eksperter på å være synlige. Kanskje det er på tide å bli flinkere til å se. For til slutt handler det ikke om hvor mye vi hadde, hvor høyt vi ropte eller hvor mange som visste hvem vi var.

Det handler om hva vi betydde for andre. Og hvordan vi behandlet menneskene vi møtte på veien.

Det er kanskje ikke mer komplisert enn det.

Men det er tydeligvis vanskelig nok.