Konstruktør: Morten Larsen

Jeg vil ha en gjennomgang av eksisterende uførevedtak innen to år. De som trenger varig støtte, skal ha trygghet. Der det finnes realistiske muligheter for arbeid, må NAV ta ansvar for å undersøke dem og følge dem opp.

Jeg er bekymret for veien vi går. Og ja, jeg er av den klare oppfatning at systemet blir utnyttet. Hvor stort omfanget er, vet jeg ikke. Nettopp derfor må vi kunne stille spørsmål. Og undersøke.

De som trenger trygden, skal være trygge. Men vi kan ikke la være å kontrollere fordi spørsmålene er ubehagelige. Vi kan heller ikke la mennesker bli stående utenfor når det finnes en vei tilbake. Et vedtak må ikke bli et punktum.

Et uførevedtak bygger på at inntektsevnen er vurdert som varig redusert. Vedtaket trenger normalt ikke fornyes og kan bli stående frem til overgangen til alderspensjon.

Jeg mener vi må stille strengere krav til hva som skjer etterpå. En vurdering ved 40 år kan være grundig og riktig. Men den kan ikke alene fortelle oss hvilke muligheter personen har fem, ti eller tjue år senere. Behandling utvikler seg. Funksjon kan endre seg. Nye arbeidsoppgaver og bedre tilrettelegging kan åpne dører.

Da må systemet følge med. Vi kan ikke gjøre den enkeltes initiativ til selve motoren i oppfølgingen.

Også gamle vedtak skal gjennomgås

Ved utgangen av juni 2026 mottok 10,6 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år uføretrygd. Det betyr ikke at vedtakene er feil eller at mottakerne kan arbeide. Men det viser størrelsen på ordningen vi har ansvar for å forvalte.

Jeg vil at alle eksisterende vedtak skal omfattes av en gjennomgang. Første steg må være dokumentasjonen NAV allerede har. Den skal brukes til å skille ut sakene der nye undersøkelser ikke vil tilføre noe.

Disse menneskene skal slippe flere runder. En kjent, varig tilstand skal ikke dokumenteres på nytt uten en konkret grunn. Der det finnes faglig begrunnede holdepunkter for bedring eller økt inntektsevne, skal saken vurderes nærmere. At vedtaket er gammelt, er ingen grunn til å la det ligge. At personen ikke selv har bedt om oppfølging, er heller ikke grunn nok.

NAV må kunne kontrollere om vilkårene fortsatt er oppfylt. De som fortsatt har rett til uføretrygd, skal beholde den.

Jeg vil ha en frist på to år for gjennomgangen. Regjeringen må legge frem hva som trengs av kapasitet, penger og lovendringer. Og hvem som har ansvaret for at det faktisk skjer.

Muligheter skal utløse handling

Der en oppdatert vurdering viser realistiske muligheter for arbeid eller økt inntektsevne, skal NAV følge opp. Det skal være tydelig hva som skal prøves, hvem som har ansvaret, og når tiltakene skal gjennomføres. Mottakeren må bidra innenfor det helsen tillater. NAV må levere.

For disse sakene vil jeg ha en ny vurdering hvert annet år. Hva er prøvd? Hva har det ført til? Hva er neste steg? To år skal være en frist for å vurdere resultatene, ikke en utløpsdato på trygden. De som fortsatt oppfyller vilkårene, skal beholde uføretrygden.

Klare kriterier må avgjøre hvem som skal omfattes av denne oppfølgingen. Uføretrygden skal ikke gjøres til en ny variant av arbeidsavklaringspenger.

NAV skal hente inn nye medisinske opplysninger når det er nødvendig for å vurdere saken. Ved konkret, begrunnet tvil må NAV kunne innhente en uavhengig vurdering. Det avgjørende er hvordan helsen påvirker funksjon og inntektsevne.

Bekrefter dokumentasjonen fortsatt rett til uføretrygd, skal det respekteres. Viser den muligheter for arbeid, skal det utløse handling.

Planer må føre til handling

Jeg vil ikke ha enda en papirfabrikk. En legeerklæring skaper ingen arbeidsplass. En plan i et datasystem får ingen tilbake i jobb.

Oppfølgingen må ende i konkrete tilbud: arbeidsutprøving, behandling der det er relevant, kompetanseutvikling, tilrettelegging og kontakt med arbeidsgivere. NAV må få et tydelig ansvar for å følge prosessen helt frem.

Arbeidsgiverne må også utfordres. Vi kan ikke rope at vi mangler folk og samtidig avvise alle som trenger en annen arbeidstid, færre oppgaver eller tettere oppfølging. Hvis vi mener alvor med å bruke mer av arbeidskraften, må vi organisere oss for det.

Staten og kommunene må ta et større ansvar som arbeidsgivere. Jeg vil stille konkrete krav om at de tar inn mennesker som trenger tilrettelegging og en vei tilbake til arbeid. De må selv åpne dørene de ber andre om å åpne.

Private arbeidsgivere som deltar i oppfølgingen, må også forplikte seg. Hvilke oppgaver tilbyr de? Hvordan skal arbeidet tilrettelegges? Hvem følger opp? En reell mulighet må være mer enn et navn på en liste.

Kravene må gå begge veier. Mottakeren må bidra innenfor det helsen tillater. NAV må levere oppfølgingen. Arbeidsgiveren må stille med en reell mulighet.

Reformen skal måles på resultater

Dette vil kreve penger og folk. Da må vi vite hva vi får igjen. Jeg vil ha åpen rapportering om arbeid, arbeidsinntekt, helse, kostnader og belastningen på dem som omfattes.

En person som mister trygden, er ikke automatisk en person som har kommet i arbeid. Det skillet må ligge fast. En reform som bare flytter mennesker til andre ytelser eller økonomiske problemer, har ikke levert. Utbetalingen må være sikret mens saken behandles. Lovlig mottatt trygd skal ikke kreves tilbake fordi vi endrer ordningen. Endringer må begrunnes og kunne påklages. Men eksisterende vedtak kan ikke holdes utenfor bare fordi de allerede er fattet. Jeg vil at vi undersøker, skiller mellom sakene og følger opp der det finnes muligheter.

Norge hadde tidsbegrenset uførestønad fra 2004 til 2010. Den erfaringen må vi lære av. Jeg vil ha vurderinger som fører til handling, og trygghet for dem som fortsatt trenger støtten.

Trygghet krever at vi sikrer dem som trenger støtte. Ansvar krever at vi handler når mer kan være mulig. Jeg vil ha begge deler – med en frist og noen som må svare for resultatet.

Kilder: • NAV: Uføretrygd – kvartalsstatistikk – til tallet. • NAV: Uføretrygd – til beskrivelsen av dagens vilkår.