Konstruktør: Morten Larsen
Jeg heiet på Jerry da jeg var gutt. Nå tar jeg meg i å lure på om Tom har en tillitsvalgt. Katten står på, får juling og prøver igjen. Musen er der fortsatt, og huset ser stadig verre ut. Etter noen år i arbeidslivet begynner det å ligne noe. Hvem leder dette opplegget, og hvorfor er svaret alltid en ny felle? Men så slo det meg: Hva skulle Tom egentlig gjort hvis han lyktes?
Det verste som kan skje Tom, er at han fanger Jerry.
Vi har brukt et helt liv på å se en katt sabotere sin egen jobbsikkerhet. Han setter ut feller, løper gjennom vegger og får flygler i hodet for å fjerne den eneste grunnen til at noen trenger en musejeger. Jerry er hele stillingsbeskrivelsen hans. Dette burde Tom ha tenkt på før han bestilte mer dynamitt.
Jeg får stadig mer sympati med katten. Han har ansvar for et resultat han sliter med å levere. Ingen tilbyr opplæring. Ingen spør om arbeidsmiljøet. Han får bare en ny sjanse og en tyngre gjenstand i hodet.
Jerry har forstått noe vesentlig: Du slipper unna med mye når alle er opptatt av hvor liten du er. Han kan rasere et kjøkken og stille seg ved siden av ruinene med store øyne. Tom får skylden. Jerry får ost. Det er en imponerende ordning når du først har fått den på plass.
Men begge har gjort konflikten til et yrke. Tom er han som skal fange Jerry. Jerry er han som er for smart til å bli fanget. De har holdt på så lenge at en fredelig tirsdag ville utløst identitetskrise hos begge.
Hva skulle Tom gjort? Begynt med keramikk? Og hvordan skulle Jerry visst at han var et geni hvis ingen gikk i fellene hans?
Det er omtrent her jeg slutter å le av katten.
For vi blir også flinke til å håndtere bestemte problemer. Vi får ros, ansvar og etter hvert en telefon som aldri slutter å ringe. Det er slitsomt, men det bekrefter i det minste at noen trenger oss. Så kommer en medarbeider med en løsning som gjør at problemet forsvinner. Det burde være gode nyheter. Likevel kjenner vi kanskje mest at det blir litt stillere rundt oss selv.
Da får jeg testet hvor glad jeg egentlig er i selvstendige medarbeidere.
Jeg kan snakke varmt om å gjøre andre gode. Men er jeg like fornøyd den dagen de løser saken uten å spørre meg? Når møtet går fint uten meg, og ingen ringer etterpå for å høre hva jeg synes?
Den som alltid redder dagen, må finne en ny plass hvis dagen en gang klarer seg selv. Det er fort gjort å savne applausen mer enn man vil innrømme.
Kanskje Tom og Jerry burde hatt en medarbeidersamtale. Hver for seg først. Så sammen, uten hammer. Tom kunne fått spørsmål om hva han faktisk liker å gjøre. Han spiller jo piano. Jerry kunne fått øve på å være interessant uten å påføre noen hjernerystelse.
Og så kunne de forsøkt en uke uten jakt.
Det ville blitt elendig TV. Men kanskje et ganske godt liv.
PS: Jeg regner med at Tom har signert på at han har lest HMS-håndboka. Da er vel den saken i orden.