La meg ta konklusjonen først. Jeg er ingen siviløkonom, men dette er min vurdering: Norge styres som om statens enorme finansielle rikdom også betyr ubegrenset kapasitet. Det gjør den ikke. Løsningen er å bruke mindre når økonomien allerede er presset, og langt mer målrettet på tiltak som øker produktiviteten.

Per 22. september 2026 er den norske styringsrenten 4,25 prosent, mens den svenske er 1,75 prosent. Samtidig lå norsk prisvekst i august på 3,3 prosent, mens svensk prisvekst – avhengig av mål – ble rapportert til mellom 0,3 og 0,7 prosent.[1]

Tallene kan ikke sammenlignes helt mekanisk. Sverige har hatt svakere økonomisk vekst og høyere registrert arbeidsledighet. Den svært lave svenske inflasjonen er dessuten delvis et resultat av midlertidige avgiftskutt og subsidier. Likevel står spørsmålet igjen: Hvorfor må norske husholdninger leve med en rente som er mer enn dobbelt så høy som den svenske?

Sjeføkonom Kjersti Haugland i DNB Carnegie peker i E24 på høyere norske lønnsoppgjør, sterkere økonomisk vekst og et strammere arbeidsmarked. Rentesjef Lars Kristian Feste i Lannebo trekker også frem oljepengebruken og beskriver svensk finanspolitikk som langt mer konservativ enn den norske.[1]

Det forklarer ikke alt. Men det forklarer mer enn norske politikere liker å snakke om.

Staten gir fortsatt gass

Norges Bank holder ikke renten høy for moro skyld. Banken gjør det fordi inflasjonen fortsatt er for høy, og peker særlig på sterk vekst i bedriftenes lønnskostnader og vedvarende prisvekst på norskproduserte varer og tjenester.[2][3]

Dermed holder det ikke å forklare alt med pandemien, Ukraina-krigen, energiprisene, kronen og internasjonal uro. Alt dette har hatt betydning, men en vesentlig del av dagens prispress kommer innenfra.

Samtidig anslås budsjettimpulsen i 2026 til 0,9 prosentpoeng.[4] Finansdepartementet omtaler en positiv budsjettimpuls som ekspansiv finanspolitikk. Målet sier ikke nøyaktig hvor sterk etterspørselsvirkningen blir, men det viser at budsjettet samlet sett ikke er innrettet for å avlaste aktiviteten i økonomien.[5]

Ingen kan regne ut nøyaktig hvor mange rentepoeng statsbudsjettet har kostet. Men retningen er klar. Norges Bank forsøker å dempe etterspørselen, mens Stortinget fører en politikk som trekker den andre veien. Den ene foten står på bremsen, den andre på gassen.

Når staten øker aktiviteten, konkurrerer offentlig sektor og private bedrifter om mange av de samme menneskene, tjenestene og materialene. Flere bevilgede milliarder skaper ikke automatisk flere sykepleiere, lærere, ingeniører eller håndverkere.

Penger kan vedtas. Kapasitet må bygges.

Når etterspørselen øker raskere enn kapasiteten, presses lønninger og priser opp. Norges Bank svarer med det virkemiddelet banken har: renten. Dermed skjer innstrammingen gjennom boliglånet til barnefamilien, finansieringen til den lille bedriften og husleien til leietakeren.

Utgiftene vedtas politisk. En del av innstrammingsregningen sendes videre gjennom renten.

Handlingsregelen er ikke et frikort

Så kommer standardsvaret: Vi er godt innenfor handlingsregelen.

Det høres ansvarlig ut, men treprosentbanen sier bare noe om fondets forventede realavkastning over tid. Den sier ikke hvor mye pengebruk norsk økonomi tåler akkurat nå. Den måler verken tilgangen på arbeidskraft, kapasiteten i byggebransjen eller presset i økonomien.

Når fondet vokser raskt, vokser også tre prosent av fondet raskt. Dersom fondet øker fra 15.000 til 20.000 milliarder kroner, stiger tre prosent fra 450 til 600 milliarder. Den mekaniske treprosentberegningen har da økt med 150 milliarder.

Men Norge har ikke dermed fått 150 milliarder mer i arbeidskraft, materialer, strømnett eller produktivitet.

Fondet kan betale regningen. Det betyr ikke at norsk økonomi kan levere varen.

En svak krone gjør paradokset enda tydeligere. Fondet er investert i utlandet, men måles i norske kroner. Når kronen svekkes, kan fondsverdien i kroner stige kraftig samtidig som importerte varer blir dyrere og inflasjonspresset øker.

Vi kan altså få en situasjon der kronen svekkes, fondet ser større ut, den mekaniske treprosentberegningen øker – og Norges Bank fortsatt må holde renten oppe.

Du trenger ikke være siviløkonom for å se problemet.

Det er også derfor handlingsregelen ikke sier at staten skal bruke tre prosent hvert år. Bruken skal tilpasses konjunkturene, og store endringer i fondsverdien skal fases inn gradvis. Finansdepartementets egne beregninger tilsier at uttaket i normale tider bør ligge rundt 2,7 prosent, ikke tre.[6]

«Under tre prosent» betyr derfor ikke automatisk at et budsjett er ansvarlig. Det betyr bare at uttaket ligger under en langsiktig referansebane. Et budsjett kan være innenfor handlingsregelen og fortsatt være feil for økonomien.

Handlingsregelen tvinger ikke politikerne til å bruke mer. Den gir dem rom til å velge. Problemet er at dette rommet altfor ofte behandles som en invitasjon til å slippe å prioritere.

Vi må få mer igjen

Da handlingsregelen ble innført, var tanken at oljepengene skulle brukes på infrastruktur, kunnskap, forskning og tiltak som øker vekstevnen. Stortinget understreket også at oljeinntektene ikke måtte bli en unnskyldning for å utsette nødvendige reformer.[7]

Dette perspektivet har kommet i bakgrunnen. Debatten handler mer om hvor mye vi kan bruke enn om hva vi faktisk får igjen.

Men et godt formål er ikke nok. Spørsmålet er om pengebruken bygger kapasitet, øker produktiviteten og fjerner flaskehalser – eller bare øker etterspørselen, administrasjonen og kostnadsnivået.

Sverige er ingen økonomisk idyll. Landets lave rente skyldes også svakere konjunkturer og høyere arbeidsledighet. Riksbanken har dessuten advart om at den underliggende inflasjonen kan bli for høy, selv om den målte inflasjonen er lav.[8]

Den svenske renten kan derfor ikke kopieres direkte til Norge. Men Sverige kan heller ikke avfeies som irrelevant. Økonomene E24 har intervjuet, peker på mer moderate svenske lønnsoppgjør og en strammere svensk finanspolitisk linje.[1]

To ting kan være sant samtidig: Sverige har hatt en svakere økonomi, og Norge har gjort sitt eget inflasjonsproblem vanskeligere.

En strammere norsk finanspolitikk ville også hatt en pris. Prosjekter måtte blitt utsatt, støtteordninger redusert og offentlig aktivitet prioritert hardere. Det finnes ingen gratis vei til lavere rente.

Men nettopp derfor er dette politikk.

Myndighetene har valgt en ekspansiv finanspolitikk mens inflasjonen fortsatt er for høy. En sannsynlig konsekvens er mer rentepress og økt risiko for at renten må holdes høy lenger. Regningen treffer særlig husholdninger med store boliglån, unge som forsøker å etablere seg, leietakere og bedrifter som trenger kapital for å vokse.

Finanspolitikken forklarer ikke hele renteforskjellen. Det er heller ikke poenget. Poenget er at den ikke avlaster et dokumentert innenlandsk pris- og kostnadspress. Politikerne har ikke skapt hele problemet, men de har valgt å ta mindre av innstrammingen over budsjettet og overlate mer til renten.

Det er ingen frikjennelse.

Finansdepartementets egne tall viser at finanspolitikken er ekspansiv, samtidig som Norges Bank peker på innenlandsk pris- og kostnadsvekst som begrunnelse for den høye renten.[2][3][4][5]

Årsakskjeden kan ikke måles ned til siste desimal. Men den er lett å forstå: Stortinget har valgt en politikk som ikke avlaster Norges Bank. Dermed legges mer av innstrammingen på husholdninger og bedrifter med gjeld.

Min dom er enkel: Norge styres som om statens enorme finansielle rikdom også betyr ubegrenset kapasitet. Løsningen er å bruke mindre når økonomien allerede er presset, og langt mer målrettet på det som øker produktiviteten.

Vi mangler ikke penger. Vi mangler prioritering.

Kilder

1. Kristian Aaser, «Norge har over dobbelt så høy rente som Sverige», E24, 22. september 2026.

2. Norges Bank, «Rentebeslutning august 2026».

3. Norges Bank, «The conduct of monetary policy», mai 2026.

4. Finansdepartementet, «Revidert nasjonalbudsjett 2026».

5. Finansdepartementet, «Budsjettindikator/budsjettimpuls».

6. Finansdepartementet, «Hensyn og avveiinger ved praktisering av handlingsregelen», Nasjonalbudsjettet 2026.

7. Finansdepartementet, «Det finanspolitiske rammeverket», Perspektivmeldingen 2017.

8. Sveriges Riksbank, «Monetary policy decision August 2026».