Konstruktør: Morten Larsen
Det er lett å avfeie et ledervalg i AUF som intern ungdomspolitikk. Det er en feil.
For vil du forstå hvilke ideer som kan få større plass i Arbeiderpartiet i årene som kommer, er AUF et ganske godt sted å begynne. AUF er både politisk verksted, pressgruppe og rekrutteringsarena for Arbeiderpartiet. AUF-lederen sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre med fulle rettigheter, og ungdomspartiet har også to representanter i landsstyret, som er partiets høyeste myndighet mellom landsmøtene.[1][2]
Det betyr selvfølgelig ikke at AUF bestemmer Arbeiderpartiets politikk. Men ungdomspartiet sitter langt nærmere makten enn betegnelsen «ungdomsparti» kanskje gir inntrykk av. AUF har også vist at organisasjonen kan få gjennomslag i moderpartiet. Abortpolitikken er et tydelig eksempel. AUF hadde presset på for å avvikle abortnemndene og sikre selvbestemt abort til uke 18, og omtalte selv Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 2021 som en historisk seier.[3]
Men AUFs kanskje viktigste innflytelse er vanskeligere å måle, fordi den kommer over tid. Det er her unge politikere får skolering, ledererfaring og nettverk. Noen av menneskene som diskuterer politikk i AUF i dag, kommer til å sitte langt nærmere makten i morgen. Derfor er det verdt å følge med på hvem som leder organisasjonen, hvilke saker de løfter og hvilket språk de bruker for å forklare samfunnet.
Det er også derfor jeg følger dette ledervalget, selv om jeg står tydelig på den andre siden politisk.
La meg gjøre ståstedet mitt helt klart. Jeg står på høyresiden og er grunnleggende uenig med både Arbeiderpartiet og AUF på en rekke sentrale spørsmål. Jeg tror på lavere skatt, sterkere privat eierskap, personlig ansvar, verdiskaping og en stat som ikke skal vokse seg inn i alle deler av livet vårt. Jeg tror mennesker og bedrifter som hovedregel skal få beholde mer av det de skaper og bestemme mer selv.
Det er nettopp fra dette ståstedet jeg synes Fawzi Warsame er interessant. Ikke fordi jeg har oppdaget sosialdemokratiet, men fordi mannen som nå er innstilt som AUFs neste leder, setter ord på en fortelling jeg mener høyresiden bør snakke langt høyere om.[10]
Fra kommunal bolig på Sagene
Fawzi Warsame er sønn av somaliske flyktninger. Han vokste opp i kommunal bolig på Sagene og arbeider i dag som advokatfullmektig.[4] Selv bruker han sin egen klassereise som eksempel på det han kaller «den norske drømmen»: muligheten til å lykkes uavhengig av hvem foreldrene dine er og hvor mye penger de har.[4]
Jeg liker uttrykket. Jeg liker historien enda bedre. Men jeg trekker en ganske annen politisk konklusjon enn Warsame.
For dette er jo også vår historie.
Høyresiden har snakket om sosial mobilitet, klassereiser og muligheter uavhengig av foreldrenes bakgrunn i mange år. Høyre har eksplisitt sagt at foreldrenes bakgrunn ikke skal bestemme barnas framtid, og Erna Solberg har brukt klassereisen som en del av Høyres fortelling om skole og sosial mobilitet.[5][6] Det ville derfor være feil å late som om Warsame har oppdaget et spørsmål vi har oversett.
Men han setter et effektivt språk på noe som ligger dypt i borgerlig tenkning: Hvor mye skal utgangspunktet ditt få bestemme hvor du ender?
For meg er svaret ganske enkelt. Du skal ikke arve plassen din i samfunnet. Du skal kunne flytte deg, utdanne deg, jobbe, bygge, tjene penger, eie og skape. Du skal kunne komme lenger enn foreldrene dine, enten utgangspunktet er en villa på Vinderen eller en kommunal leilighet på Sagene.
Det er ikke et sideprosjekt i borgerlig politikk. Det er hele poenget.
Samme mål, ganske forskjellig medisin
Det er noe nesten skolebokaktig ved Warsames historie. Foreldrene flyktet fra Somalia til Norge på 1990-tallet. Familien bodde kommunalt på Sagene. Sønnen tok juridisk utdanning og endte som advokatfullmektig.[4]
Warsame leser naturligvis denne reisen sosialdemokratisk. Han omtaler «den norske drømmen» som skapt av sosialdemokratiet og mener økende økonomiske forskjeller truer den.[4][7]
Fair nok. Jeg ville vært mer overrasket dersom en kommende AUF-leder ikke gjorde det.
Men det er også her vi skiller lag. For når jeg ser den samme historien, ser jeg ikke først og fremst et argument for en større stat eller mer omfordeling. Jeg ser hva som skjer når et menneske får muligheten til å flytte seg. Jeg ser betydningen av utdanning og et sterkt sikkerhetsnett, men også arbeid, ambisjoner, personlig ansvar og muligheten til å forme sitt eget liv.
Warsame og jeg kan altså være enige om målet: Bakgrunnen din skal ikke bestemme hvor du ender. Vi er langt mer uenige om veien dit.
Det er nettopp derfor denne diskusjonen er interessant.
Jeg er ikke redd for forskjeller
Warsame peker på økonomiske forskjeller som en av Norges store utfordringer og ønsker at AUF skal presse Arbeiderpartiet sterkere på økonomisk trygghet og bolig.[4] Jeg ser annerledes på det. Jeg er mindre opptatt av at mennesker ender med forskjellig inntekt og formue, og langt mer bekymret for et samfunn der det blir vanskeligere å bevege seg mellom lagene.
Det betyr ikke at venstresiden er mot sosial mobilitet. Selvfølgelig ikke. Forskjellen ligger i hva vi legger mest vekt på, og hvilke virkemidler vi tror virker. Der venstresiden ofte legger stor vekt på å redusere økonomiske forskjeller, er jeg mer opptatt av hvor lett det er å bevege seg mellom dem.
Hvis naboen min bygger et selskap, ansetter 40 mennesker og blir rik på det, blir ikke livet mitt dårligere fordi bilen hans er dyrere enn min. Hvis en gründer lager noe verden vil ha og ender som milliardær, er ikke min første reaksjon at politikken må finne en måte å gjøre ham mindre rik på. Jeg er mer interessert i hvor den neste gründeren kommer fra.
Hun kan gjerne komme fra vestkanten med foreldre som kan skrive den første sjekken. Men hun må også kunne komme fra Stovner, Holmlia, en toroms på Sagene eller et hjem der ingen før henne har studert. Det er der forskjellsdebatten blir interessant for meg. Ikke bare når vi måler avstanden mellom toppen og bunnen, men når vi spør hvor vanskelig det er å bevege seg mellom dem.
Jeg vil heller ha et samfunn med økonomiske forskjeller og høy sosial mobilitet enn et samfunn med mindre forskjeller der mennesker blir stående fast. Det viktigste er ikke at alle ender på samme sted. Det viktigste er at startstreken ikke bestemmer hvor langt du kan komme.
Så møter du boligmarkedet
Det er omtrent her høyresidens fine fortelling møter virkeligheten. Vi kan snakke om innsats, ansvar, arbeid og frihet så mye vi vil, men så kommer en 25-åring ut av universitetet, får sin første ordentlige jobb og møter boligmarkedet i Oslo. Hun har tatt utdanning, fått jobb, spart penger og betaler skatt. Likevel kan et av de viktigste økonomiske spørsmålene bli et hun selv ikke kontrollerer: Hvor mye kan foreldrene hjelpe?
Dette er ikke bare et retorisk bilde. Tall gjengitt i NOU-en Politikk for nye generasjoner viser at foreldrehjelp blant boligkjøpere mellom 20 og 29 år økte fra 48 prosent i 2015 til 53 prosent i 2023 på landsbasis. I Oslo økte andelen fra 49 til 67 prosent. Utredningen viser også til analyser fra SSB der unge med formuende foreldre har betydelig større sannsynlighet for å eie bolig.[8]
Hvis foreldrenes økonomi får stadig større betydning for hvem som kommer inn på boligmarkedet, utfordrer det en borgerlig fortelling om at arbeid, sparing og ansvar skal være veien til eierskap. Det bør plage oss.
For vi kan ikke holde festtaler om eierskapssamfunnet dersom inngangsbilletten til festen i stadig større grad avhenger av familien du kommer fra. Hvis vi mener at eierskap gir frihet, må det også være realistisk for vanlige unge mennesker å bli eiere.
Forskjellen mellom høyre og venstre ligger igjen i svaret. Mitt instinkt er ikke at staten skal fordele boligmarkedet. Det er at vi må åpne det. Vi må gjøre det lettere å bygge, lettere å spare og lettere å komme inn. Jeg tror ikke løsningen automatisk er enda en offentlig ordning med et kreativt navn, et nytt kontor og et nytt skjema.
Men det fritar ikke høyresiden fra å ha et svar. Tvert imot. Boligpolitikken er kanskje en av de tydeligste testene på om vi faktisk mener alvor når vi snakker om sosial mobilitet.
Har vi blitt for opptatt av dem som allerede har vunnet?
Her kommer min største kritikk av min egen side. Og jeg må begynne med meg selv, for jeg har gjort – og gjør fortsatt – akkurat den samme feilen.
Jeg bruker mye tid på formuesskatt, exit-skatt, norske eiere, kapital, investeringer og rammevilkår. Det er gode grunner til det. Dette handler om langt mer enn privat rikdom. Det handler om bedrifter, arbeidsplasser, investeringer og hvem som skal eie norsk næringsliv. Jeg mener oppriktig at dette er viktige spørsmål, og jeg kommer til å fortsette å snakke om dem.
Men jeg har også begynt å spørre meg selv hva folk faktisk hører når vi gjør dette til en så stor del av den borgerlige økonomiske fortellingen.
For noen ganger kan man høre på norsk høyreside – meg selv inkludert – og få inntrykk av at den store klassereisen vi kjemper for, er reisen fra millionær til milliardær.
Det er selvsagt en karikatur. Men hvis karikaturen treffer litt, bør vi tåle å høre den. Jeg bør i hvert fall tåle å høre den selv.
For en 22-åring med null på konto, ingen familieformue og store ambisjoner er spørsmålet sjelden hvordan hun skal beskytte formuen sin. Spørsmålet er hvordan hun skal bygge den. Og kanskje har jeg selv vært flinkere til å forklare hvorfor vi må ta vare på dem som allerede har skapt noe, enn til å snakke om hvordan vi åpner døren for dem som står utenfor og vil inn.
Der bør både jeg og høyresiden være mer offensive.
Vi skal fortsatt forsvare gründeren som lykkes, eieren som investerer og bedriften som skaper arbeidsplasser. Jeg mener fortsatt at Norge skal være et land der det er lov å lykkes stort, tjene mye penger og bygge formue. Men den borgerlige fortellingen kan ikke begynne når noen har fått sin første million. Den må begynne lenge før.
Den må handle om den unge gründeren uten kapital, ungdommen som er den første hjemme som tar høyere utdanning, familien som aldri har eid bolig, og innvandrerjenta som har større ambisjoner enn omgivelsene forventer av henne. De trenger å høre hvorfor et borgerlig samfunn gir dem en reell sjanse til å skape sin egen framtid.
Hvis vi mener alvor når vi snakker om sosial mobilitet, kan vi ikke bare være opptatt av å beskytte gevinsten på toppen. Vi må være minst like opptatt av å åpne veien opp.
Integrering er mer enn en problemrapport
Det samme gjelder integreringsdebatten. Jeg ønsker en integreringspolitikk med tydelige krav og høye forventninger. Vi skal kunne snakke rett ut om gjengkriminalitet, utenforskap, negativ sosial kontroll, manglende språk og lav deltakelse i arbeidslivet. Problemene blir ikke mindre virkelige fordi de er ubehagelige å diskutere.
Men høye forventninger må også bety at vi anerkjenner suksess når vi ser den. Hvis sønnen av somaliske flyktninger går fra kommunal bolig på Sagene til advokatyrket, kaller jeg det vellykket integrering.[4] Jeg trenger ikke være enig med Warsame om skatt, stat eller sosialdemokrati for å si det.
På høyresiden ber vi mennesker med innvandrerbakgrunn om å lære språket, ta utdanning, jobbe, delta og ta ansvar. Det skal vi fortsette med. Men når mennesker gjør nettopp dette, må vi også være i stand til å si: Bra. Dette er det vi ønsker mer av.
Jeg vil ha en integreringspolitikk som både stiller krav og heier på ambisjoner. Lave forventninger er ikke raushet. Men det er heller ingen styrke i å være så opptatt av mislykket integrering at vi overser menneskene som viser at klassereisen faktisk er mulig.
Regnearket trenger en historie
Det er her jeg mener venstresiden ofte er bedre enn oss. Ikke nødvendigvis på politikken, men på fortellingen. De snakker om mennesker, forskjeller, muligheter og rettferdighet. Vi kommer altfor ofte med regnearket og forklarer dynamiske effekter, marginalskatt og kapitaltilgang.
Misforstå meg rett: Noen må kunne regne. Dårlig økonomisk politikk blir ikke bedre av en god historie. Men god politikk trenger også en fortelling om hva slags samfunn vi ønsker.
Høyresiden har allerede denne fortellingen i sitt eget idégrunnlag. Høyre har eksplisitt snakket om sosial mobilitet, om at foreldrenes bakgrunn ikke skal bestemme barnas framtid, om at fattigdom ikke skal gå i arv, og om skolen som en vei til klassereise.[5][6][9] Det jeg mener vi kan bli bedre på, er å gjøre dette til noe mennesker kjenner igjen i sitt eget liv.
Den borgerlige historien burde være enkel: Du skal kunne komme fra lite og skape mye. Du skal kunne være den første i familien som studerer, eier bolig eller starter selskap. Hvis du lykkes stort, skal ikke det i seg selv behandles som et samfunnsproblem. Men starter du langt bak, skal heller ikke samfunnet trekke på skuldrene og fortelle deg at slik er livet.
Det er derfor jeg følger med på Warsame. Ikke fordi vi har de samme svarene. Det har vi definitivt ikke. Men fordi han setter kraft bak et spørsmål som også høyresiden må eie: Hvordan sørger vi for at en unge som starter med lite, faktisk kan ende med mye?
Når en 25-åring ikke kommer inn på boligmarkedet, holder det ikke bare å fortelle henne om formuesskatten. Når en gutt på Stovner vil få et bedre liv enn foreldrene sine, trenger han mer enn en graf over marginalskatten. Og når en 19-åring har en idé og vil bygge noe, bør hun møte et samfunn som gjør det mulig å prøve – og som tåler at hun lykkes stort.
Det er derfor et ledervalg i AUF er verdt å følge også fra høyresiden. Warsame leser sin egen reise fra kommunal bolig på Sagene til advokatyrket som en bekreftelse på sosialdemokratiet.[7] Jeg leser den også som en påminnelse om noe grunnleggende borgerlig.
Frihet handler ikke bare om hva du får beholde når du har lykkes. Den handler om muligheten til å lykkes i utgangspunktet.
Det er den historien høyresiden må fortelle bedre.
--
Kilder: [1] Arbeiderpartiet, «Sentralstyret». https://www.arbeiderpartiet.no/om/sentralstyret/ [2] Arbeiderpartiet, «Landsstyret». https://www.arbeiderpartiet.no/om/landsstyret/ [3] AUF, «AUF har skapt historie på Arbeiderpartiets landsmøte», 17. april 2021. https://auf.no/nyheter/auf-har-skapt-historie [4] VG, «Fawzi Warsame vil bli AUF-leder: – Vår viktigste utfordring», 2026. https://www.vg.no/nyheter/i/vrwLem/fawzi-warsame-vil-bli-auf-leder-vaar-viktigste-utfordring [5] Høyre, «Høyre bekjemper et samfunn med for store forskjeller», 10. januar 2016. https://hoyre.no/arkiv/hoyre-bekjemper-et-samfunn-med-for-store-forskjeller/ [6] Erna Solberg/Høyre, «Tale til Høyres landsmøte 2023», 24. mars 2023. https://hoyre.no/content/uploads/2023/03/Erna-Solbergs-tale-til-Hoyres-landsmote-2023.pdf [7] VG/Aftenposten, «F