Konstruktør: Morten Larsen
Jeg så den nye Nora-figuren og tenkte: Var ikke den litt søt, da?
Så leste jeg illustratør Kristine Vintervolds innlegg i Aftenposten. Hun skriver at figuren kjennes tom, og at saken handler om mer enn et syltetøyglass. Jeg så fortsatt en ganske søt Nora. Likevel klarte jeg ikke å legge bort innvendingen hennes.
Det irriterte meg litt. Hvorfor skulle et bilde jeg likte, være et problem?
Jeg ba KI dra argumentet mitt så langt den kunne. Svaret kom fort: Du liker figuren. Hvis kundene også liker den, hvorfor skal Stabburet betale mer for at et menneske skal tegne den? «Menneskeskapt» betyr ikke automatisk «bedre». Jeg kan lage hundre forslag før lunsj. Velg det som fungerer.
Den har et poeng. En bedrift kan ikke forventes å betale tretti tusen for et bilde bare fordi det tok lengre tid å lage. Illustratører må tåle at verktøyene endrer markedet. Jeg må også tåle at min første reaksjon på Nora var positiv, selv om en illustratør ser noe annet.
Men svaret var litt for glatt. Derfor begynte jeg å stressteste det.
Hva betyr egentlig «fungerer»? At jeg synes figuren er søt ved første blikk? At et flertall klikker på den i en test? At glasset selger like godt som før? Alt dette kan være relevant. Ingen av delene forteller oss alene om valget var godt.
KI kan produsere forslag i et tempo ingen illustratør kan konkurrere med. Det er nyttig. Jeg bruker selv KI til å prøve ut tanker og finne svakheter i dem. Men når forslagene strømmer inn, må noen fortsatt forstå hva de velger mellom. Noen må se mer enn at fargene passer og ansiktet smiler. Noen må kunne si: Denne figuren ser fin ut, men den treffer ikke det vi ønsker at Nora skal være.
Hvis Vintervold opplever figuren som tom, kan jeg være uenig i vurderingen hennes. Jeg kan ikke avfeie spørsmålet hun stiller. For maskinen valgte ikke Nora. Mennesker gjorde det.
Så kom det neste spørsmålet, og det var vanskeligere: Hvis vi lar KI gjøre de små illustrasjonsjobbene, hvor skal nye illustratører lære?
Det er fristende å svare at dette får bransjen ordne selv. En enkelt syltetøyprodusent kan ikke bære ansvaret for hele neste generasjon kunstnere. Det er sant. Samtidig består en bransje av mange slike enkeltbeslutninger. Hvis alle kutter bort oppdragene der folk pleide å øve, forsvinner ikke bare noen fakturaer. Da forsvinner også arbeidserfaringen som senere gir oss folk med blikk, håndverk og mot til å lage noe vi ikke visste at vi ville ha.
Her hjelper det ikke å romantisere blyanten. En illustratør kan bruke KI og fortsatt gjøre et sterkt, personlig arbeid. Et menneske kan tegne for hånd og levere noe fullstendig sjelløst. Jeg bryr meg mer om dømmekraften enn om hvilket verktøy som lå på bordet.
Men dømmekraft oppstår heller ikke av seg selv. Den bygges gjennom oppdrag, feil, tilbakemeldinger og nye forsøk. Vi kan ikke kjøpe oss ut av alle nybegynnerjobbene og samtidig forvente at erfarne skapere skal dukke opp når vi trenger dem.
KI ga meg en effektiv formulering: Velg det som fungerer. Jeg kunne godt ha stoppet der. Det er nettopp fristelsen. En setning sitter, og vi går videre før vi har undersøkt hva den skjuler.
Jeg synes fortsatt Nora er søt. Vintervold synes hun kjennes tom. Det interessante er at begge reaksjonene kan være ærlige. Mellom dem ligger beslutningen noen faktisk tok: Hva ønsket de å uttrykke, hvem fikk arbeidet med det, og hva la de vekt på da de valgte?
Jeg har latt maskinen argumentere. Nå får den holde kjeft et øyeblikk.
Den kan lage forslagene. Den kan til og med hjelpe meg å finne ordene. Men den skal ikke få gjøre et menneskelig valg om til et spørsmål om produksjonstid. Hvis jeg setter navnet mitt på en tekst, eller en bedrift setter sitt på et glass, må vi tåle å svare for mer enn at resultatet så bra ut.
Nora er kanskje bare et lite ansikt på et syltetøyglass. Nettopp derfor er hun verdt å diskutere. De store endringene skjer sjelden i én dramatisk beslutning. De skjer i tusen små valg som hver for seg virker helt fornuftige.
Kilde:
Kristine Vintervold, «Stabburet har bommet», Aftenposten, 29. september 2026.
