Konstruktør: Morten Larsen

Jeg scrollet meg nedover LinkedIn og stoppet hos Oscar Westelin. En håndskrevet lapp foran en busk. Litt skjev skrift og en skrivefeil som var strøket over. Så leste jeg at hele bildet var laget med KI. Greit nok. Men det var da jeg gikk inn i kommentarfeltet, at tankene begynte å gå.

Noen mente de kunne se det. Hendene var for perfekt plassert. Lyset var for pent. Pennestrøkene stemte ikke helt. Så kom observasjonen som traff meg: Nå som alle vet at det er KI, ser plutselig alle at det er KI.

Kanskje ville de gjennomskuet bildet uansett. Det vet vi ikke. De hadde allerede fått vite hvordan det ble laget. Selv er jeg usikker på om jeg ville sett det. Den usikkerheten tror jeg vi har godt av å beholde.

Vi forbinder gjerne det uperfekte med noe menneskelig. En rotete pult, dårlig lys, en setning som halter. Det føles som om noen har senket skuldrene og sluppet oss nærmere. Nå kan også det uttrykket bestilles: «Gjør det litt skeivt. Jeg vil at det skal se ekte ut.»

Reklamebransjen har brukt gode penger på å se tilfeldig ut lenge. Men her trenger ingen å ha skrevet feil. Overstrykningen viser en handling som aldri fant sted. Selv sporene etter at noen har tenkt seg om, kan legges inn på bestilling.

Lappen er harmløs, og Oscar forteller hvordan den ble laget. Men flytt den samme usikkerheten over til et bilde av vold, krig eller maktmisbruk. Da står mer på spill. Et falskt bilde kan bli trodd. Et ekte bilde kan avfeies med tre ord: «Det er KI.»

Den siste muligheten bekymrer meg. Juristene Robert Chesney og Danielle Citron har beskrevet hvordan kjennskapen til deepfakes kan gi den som konfronteres med ekte bevis, en ny mulighet til å så tvil. Du trenger ikke overbevise alle om at bildet er falskt. Det kan holde å gjøre dem usikre.

Da kan den som snakker sant, bli sittende med jobben med å bevise det, mens den som bør svare, slipper unna i tåka.

Likevel nekter jeg å lande på at vi ikke kan stole på noe lenger. Det blir for jævlig enkelt. Hvis alt kan avvises, trenger vi heller aldri å forholde oss til noe ubehagelig. Da kan vi plukke virkelighet etter hva som passer oss.

Jeg vil heller ha bedre spørsmål. Hvor kommer bildet fra? Hva hevder det å vise? Finnes det andre kilder som bekrefter hendelsen? Jo større konsekvenser en påstand kan få, desto grundigere må den undersøkes. Vi trenger ikke originalfilen til hvert bilde av en kaffekopp. Vi bør kreve mer før et bilde brukes til å stemple et menneske eller forklare en krig.

Den jobben kan heller ikke dyttes over på hver enkelt som scroller mellom to møter. Redaksjoner og virksomheter må kontrollere materialet de bruker, søke uavhengig bekreftelse og si tydelig fra om hva de ikke vet. Plattformene må gjøre opplysninger om opphav lettere tilgjengelige. Et lite «vær kildekritisk» nederst er en billig måte å sende ansvaret videre på.

Og så må jeg tåle spørsmålet selv. Her på siden brukes også KI-genererte illustrasjoner. Da må leseren kunne forstå at bildet illustrerer en tanke, og ikke dokumenterer en hendelse. Jeg kan ikke etterlyse ryddighet hos andre og bli ullen når det gjelder mitt eget.

Samtidig vil jeg ikke gjøre håndskrift til et kvalitetsstempel. En håndskrevet lapp kan være full av løgn. En tekst med hjelp fra KI kan uttrykke noe avsenderen oppriktig mener. Jeg er mer opptatt av hva du har å si, og om du forstår og står inne for det, enn av hvilket verktøy du brukte.

Men handlingen kan også ha verdi. Et brev fra noen du er glad i, betyr kanskje noe fordi de satte seg ned og skrev det. En etterligning gjenskaper ikke den tiden eller omtanken. Derfor må vi være tydelige på hva vi faktisk gir leseren: en illustrasjon, en personlig erfaring eller dokumentasjon.

Oscar er åpen om lappen. Det er ryddig. Bildet får meg til å bli mindre sikker på mitt eget blikk. Det trenger ikke gjøre meg mer mistenksom mot alle andre.

Jeg trenger ikke kvittering fra Norli for kulepennen. Men bruker du et bilde som bevis, vil jeg vite hva du har gjort for å sjekke det. Og blir du møtt med ekte dokumentasjon, skal ikke «det er sikkert KI» være nok til å slippe å svare.

Kilde:

Danielle Citron om deepfakes og «the liar’s dividend», Boston University, 2019.