Konstruktør: Morten Larsen
Når FIFA oppgir at det finnes rundt fem milliarder fotballfans i verden, og til og med kona har begynt å interessere seg for VAR, da må jeg på banen. Jeg vil ha riktige avgjørelser, men jeg vil også kunne juble uten å vente på godkjenning …
Tanken bak VAR er god. Når enorme summer står på spill, må fotballen gjøre sitt beste for å få avgjørelsene riktige. Men hvor mye av selve fotballopplevelsen er vi villige til å betale?
Ballen smeller i nettet. Du hopper opp, brøler og omfavner et menneske du ellers knapt ville nikket til på bussholdeplassen. Så kommer tanken: Kan jeg egentlig juble?
Fotballen har fått et forbehold akkurat der den burde vært på sitt mest hemningsløse. Målet er scoret. Følelsen er utløst. Godkjenningen kommer senere. Du står der med armene i været og venter på at noen foran en skjerm skal bekrefte det du nettopp eksploderte for.
Jeg er kritisk til VAR slik det brukes i dag. Kontrollen tar for stor plass, og opplevelsen av kampen får for liten vekt. Men skal kritikken ha troverdighet, må vi ta argumentene for videodømming på alvor.
Tanken er god. Innsatsen er enorm.
I internasjonal toppfotball står enorme summer på spill. I Champions League i 2024/25 ga en seier i ligafasen 2,1 millioner euro i kampbonus. Uavgjort ga 700 000 euro. Avansement til åttedelsfinalen utløste ytterligere 11 millioner euro. En feilaktig straffe kan få konsekvenser langt utover resultatet på tavla.
Da er det rimelig å kreve at fotballen bruker tilgjengelige hjelpemidler for å få avgjørelsene riktige. Spillere, klubber og supportere skal kunne stole på at konkurransen er rettferdig. Når dommeren har ett blikk på situasjonen og kameraene har flere, er det forståelig at fotballen vil bruke hjelpen.
Og hjelpen virker. NFF oppga at presisjonen i dommeravgjørelsene i situasjonene de sammenlignet med og uten VAR-inngripen, økte fra 86 til 97 prosent i 2024. Det er et tungt argument for video. Vi som er kritiske, kan ikke bare trekke på skuldrene og si at dommerfeil alltid har vært en del av spillet. En urettferdig avgjørelse blir ikke mindre urettferdig av å være tradisjonsrik.
Jeg vil også ha riktige avgjørelser. Men store penger gjør ikke opplevelsen på tribunen mindre verdifull. Og flere riktige avgjørelser er ikke alene et bevis på at fotballen har blitt bedre.
Målet er mer enn en avgjørelse
En fotballkamp er forventning, tempo, frustrasjon og forløsning. Den er nitti minutter hvor noe kan skje når som helst, og ett sekund som kan gjøre hele uka bedre. Den opplevelsen finnes ikke i en presisjonsprosent.
Vi har alltid sett mot linjedommeren etter et mål. Men med videokontrollen kan tvilen bli hengende igjen lenge etter at ballen har sluttet å sprette. Var det offside? Hands? En forseelse tidligere i angrepet? Du har sett målet, men vet fortsatt ikke om du får beholde det. Jubelen får angrefrist.
Selvsagt er det vondt å tape på en dommerfeil. Men for meg er det også et tap å lære seg å holde igjen i øyeblikket man kom på stadion for å oppleve. Å kjenne at jubelen kommer, og samtidig ha en liten stemme i hodet som sier: Vent.
Dette avfeies gjerne som følelser. Nettopp. Vi snakker om fotball. Følelsene er en vesentlig del av varen. Når kontrollen griper inn i selve forløsningen, griper den inn i noe av det som gjør kampen verdt å se.
Hvor mye kontroll er nok?
Hvis flere riktige avgjørelser alene er målet, blir det vanskelig å sette en grense. En feil corner kan avgjøre kampen. Et feil frispark kan avgjøre serien. Et feil innkast kan starte angrepet som sender laget ned. Hvorfor skal akkurat den feilen få stå?
Vi trenger et svar på hvor mye kontroll kampen tåler. Ellers vil argumentet for å undersøke litt mer alltid ligge klart: Også neste situasjon kan få store konsekvenser. Også neste feil kan koste millioner. Det argumentet blir aldri brukt opp.
Mitt standpunkt er at vi må godta at noen feil blir stående. Kampen har også en verdi mens den pågår. Tempoet, nerven og flyten må telle når vi setter grensene for kontrollen.
Video gjør heller ikke alle vurderinger entydige. To dommere kan se den samme taklingen og fortsatt være uenige om kortets farge. Flere kameravinkler gir mer informasjon, men skjønnet forsvinner ikke. Vi risikerer å bytte en omstridt avgjørelse tatt på et øyeblikk med en omstridt avgjørelse tatt etter to minutter. Da har vi fortsatt diskusjonen, og to minutter mindre fotball.
Et sikkerhetsnett med grenser
Jeg vil ha færre videokontroller og en grense som faktisk merkes. Derfor vil jeg prøve en modell der hvert lag får et begrenset antall muligheter til å utfordre kampavgjørende avgjørelser. Får laget medhold, beholder det muligheten. Får det ikke medhold, bruker det den opp.
FIFAs Football Video Support er interessant i den sammenhengen. Systemet ble utviklet som et rimeligere alternativ for konkurranser med begrensede ressurser. Det har ikke egne videodommere som automatisk kontrollerer alle aktuelle situasjoner. Ansvaret for å be om gjennomgang ligger hos hovedtreneren.
En bedre publikumsopplevelse kan ikke tas for gitt. Derfor vil jeg prøve modellen og undersøke hva den gjør med kampen.
Innvendingene er åpenbare. Trenere kan forsøke å bruke ordningen taktisk. Gjennomgangene vil fortsatt gi pauser. Et mål kan fortsatt bli annullert etter jubelen. Jeg kan ikke love at modellen gir oss den hemningsløse forløsningen tilbake.
Men den setter en konkret grense for hvor mange ganger et lag kan kreve en gjennomgang. Det er verdt å prøve. Tell feilene som rettes. Tell også minuttene som forsvinner. Mål hvor ofte kampen stoppes, og hvor lenge avbruddene varer. Spør spillerne og oss som står på tribunen, om kampen har blitt bedre. Svarene må få konsekvenser for hvilken ordning vi velger.
Raskere er bedre. Men er det nok?
NFF opplyste i januar 2025 at justert håndtering av marginal offside og faktuelle avgjørelser hadde redusert gjennomsnittlig beslutningstid fra 81 til 43 sekunder. Det er en klar forbedring. Kortere ventetid betyr noe.
Men raskere kontroll svarer ikke på hvor mye kontroll vi ønsker. Du kan bruke færre sekunder på gjennomgangen og fortsatt ha lært supporteren å holde igjen. Forbeholdet sitter der før noen har begynt å se på skjermen.
Jeg vil ha en rettferdig kamp. Jeg vil også kunne kaste armene i været når laget mitt scorer, uten å føle at jeg forskutterer et vedtak.
Mindre videokontroll vil bety at flere feil kan bli stående. Den kostnaden må vi som ønsker en endring, være ærlige om, særlig når de sportslige og økonomiske konsekvensene er store. Men tilhengerne av dagens VAR må være like ærlige om prisen for kontrollen. Den betales i avbrudd, venting og jubel som ikke helt tør å slippe taket.
For meg er den prisen for høy. Jeg vil ha færre gjennomganger, tydeligere grenser og forsøk som tar opplevelsen av kampen på alvor. Tanken bak VAR er god. Nå må fotballen stille like høye krav til opplevelsen som til presisjonen.
La dommeren dømme. Bruk videoen med måte. Og når ballen sitter i nettet: La oss juble, for faen.
Kilder
• FIFA: The football landscape – The Vision 2020–2023 – FIFAs opplysning om rundt fem milliarder fotballfans globalt. • UEFA: Fordeling av inntekter fra klubbturneringene, 2024/25 – kampbonuser i Champions League og betaling for avansement. • NFF: Oppgradering av VAR i 2025 – presisjon i dommeravgjørelser og redusert beslutningstid. • FIFA: What is Football Video Support? – bakgrunnen for systemet og hovedtrenerens ansvar for å be om gjennomgang.