Jeg vil at norsk kapital skal gi norsk makt

Konstruktør:Morten Larsen

Debatten på NRK i kveld om Oljefondet, etikk og sterkere politisk styring fikk meg til å vende tilbake til en tanke jeg tidligere har vært innom. Vi har denne enorme formuen. Jeg mener vi bør bruke en del av den til å påvirke andre staters politiske valg. Tilgang til norsk kapital skal kunne avhenge av støtte til norske interesser.

Da må vi kunne legge makt bak investeringene. Stille krav. Holde tilbake penger. Trekke oss ut når avtalte forpliktelser brytes. Og tåle at det noen ganger koster oss. Ellers blir det fort bare ord.

Jeg vil derfor dele forvaltningen av oljeformuen i to. Hoveddelen skal fortsatt gi høyest mulig langsiktig avkastning innenfor en akseptabel risiko. En avgrenset del skal investeres med en klar politisk hensikt. Vi skal vite hva vi vil oppnå, hva vi forventer tilbake, og hva vi gjør hvis støtten uteblir.

Pengene må gi oss noe å forhandle med

Forslaget bryter med prinsippet om at Oljefondet skal være en finansiell investor uten et utenrikspolitisk oppdrag. Det vil jeg diskutere åpent.

Men penger gir ikke automatisk makt. Selger vi en aksjepost og en annen investor overtar, kan regjeringen i landet fortsette som før. Vi har markert et standpunkt, men kanskje ikke påvirket en eneste beslutning.

Jeg vil rette kapitalen mot investeringer som gjør en konkret forskjell: ny industri, energi eller logistikk, gjerne kombinert med teknologi, kompetanse og tilgang til kunder. Tilbud som er vanskelige å erstatte, og som gir Norge noe å forhandle med.

Ja, jeg mener økonomisk press

Ta et tenkt eksempel. Norge ønsker støtte til et internasjonalt sanksjonssamarbeid etter et militært angrep på et annet land. En mulig partner ønsker samtidig norsk finansiering av et større industriprosjekt.

Vi tilbyr investeringer i etapper, på uttrykkelig betingelse av at partneren slutter seg til bestemte, folkerettslig lovlige tiltak og etterlever dem. Velger landet å stå utenfor, uteblir investeringene.

Da bruker vi et økonomisk tilbud til å påvirke en utenrikspolitisk beslutning. Det er en slik adgang jeg vil åpne for.

Jeg påstår ikke at tilbudet vil være stort nok. Partnerens sikkerhetsinteresser eller forbindelser til andre stater kan veie tyngre. Eksempelet viser hva mandatet skal tillate, ikke at det vil virke. Hver satsing må derfor tåle noen enkle spørsmål: Hvem trenger investeringen? Hvem tar beslutningen? Hvor raskt kan andre erstatte oss? Og hva koster det partneren å møte kravet?

Vi kan ikke kjøpe generell lojalitet. Men vi kan forsøke å endre regnestykket i bestemte politiske valg. Kravene må være lovlige, forholdsmessige og kjent på forhånd. Vi kan ikke inngå en vanlig forretningsavtale og senere finne på at mottakeren skylder oss politisk støtte.

Hvem blir avhengig av hvem?

Før byggestart trenger partneren pengene våre. Etterpå kan vi sitte med en fabrikk som ikke kan flyttes, avhengig av lokale myndigheter og kontrakter. Da kan en trussel om uttrekning ramme oss hardest.

Derfor bør kapitalen komme i etapper. Nye prosjekter og utvidelser gir oss forhandlingspunkter. Framtidige investeringer vil ofte være et sterkere pressmiddel enn salg av eksisterende eierskap.

Ved vesentlige brudd må også avvikling være mulig innenfor lovlige og avtalte rammer. Men hvis andre overtar prosjektet mens Norge tar tapet, har vi kanskje bare kjøpt oss en dyr markering. Jeg vil ha et maktmiddel som virker. Da må vi også vite når vi mangler makt.

Mitt forslag må tåle sitt eget regnestykke

Jeg foreslår et eget strategisk fond som kan tilby langsiktig kapital og bruke videre investeringer i politiske forhandlinger. Norfund har allerede utviklings- og klimamål. Her foreslår jeg et uttrykkelig mandat til å fremme norske strategiske interesser gjennom økonomisk press.

Fondet må gjøre noe eksisterende ordninger ikke gjør godt nok. Ellers trenger vi ingen ny institusjon.

Stortinget må fastsette mål, kapitalramme og kostnadene vi aksepterer. Regjeringen må svare for kravene, forvalterne for vurderingene av økonomi og risiko. Finansieringen og forholdet til handlingsregelen må avklares åpent.

Lavere forventet avkastning skal synliggjøres som en politisk kostnad. «Bedre forbindelser» holder ikke som forklaring på tapte milliarder. Har vi sannsynligvis påvirket beslutninger? Var gevinsten verdt prisen? Evalueringen må kunne svare nei.

Den alvorligste innvendingen gjelder resten av oljeformuen. Andre land kan begynne å se all norsk statskapital som politisk. Et eget fond gjør ikke skillet vanntett. Hvis hovedfondet får dårligere investeringsvilkår, kan hele regnestykket falle. Den risikoen må undersøkes før etableringen.

Jeg vil begynne avgrenset, med en forsøksordning som krever et nytt stortingsvedtak for å fortsette. Uteblir innflytelsen, eller blir kostnadene for store, må vi stoppe. Vi må også tåle at andre land møter Norge med samme logikk. Vi skal kunne avvise kravene deres og betale prisen for vårt eget valg. Den friheten har også dem vi forhandler med.

Men jeg vil at Norge skal ha mer å legge på bordet enn et ønske om å bli hørt. En del av formuen vår bør gi oss mulighet til å stille politiske krav med økonomisk tyngde bak.

Partneren skal kunne si nei. Jeg vil at Norge skal kunne svare at da kommer heller ikke pengene.

Kilder og videre lesning

• NOU 2022:12 – Fondet i en brytningstid – Finansielt mandat og politisk risiko. • Norfund – Om fondet – Utviklings- og klimamandat. • Finansdepartementet – Handlingsregelen – Rammene for fondsbruk.