Konstruktør: Morten Larsen
I dag skriver jeg noe jeg ikke trodde jeg skulle skrive. Jeg har begynt å utfordre en av mine egne oppfatninger. Og det er faktisk litt irriterende.
Jeg har tidligere vært kritisk til at mennesker som knapt er ferdige med videregående, skal kunne ta plass på Stortinget og være med på å styre landet.
Jeg mener fortsatt at livserfaring betyr noe. Det er forskjell på å ha lest om samfunnet og å ha levd i det.
Men så begynte jeg å lure.
Har jeg vært så opptatt av hva de unge mangler, at jeg har oversett hva vi voksne mangler?
I Norge bor det anslagsvis 270 000 unge mellom 18 og 21 år. De har stemmerett, egne meninger og skal leve med konsekvensene av beslutningene vi tar.
Men hvor mange av dem snakker vi egentlig med?
Vi voksne diskuterer samfunnsutvikling, legger strategier og mener mye om hvordan fremtiden skal se ut. Vi har erfaringen, posisjonene og ofte beslutningsmakten.
Men gir det oss nødvendigvis den beste forståelsen?
Erfaring gir innsikt. Men den kan også gjøre oss fastlåste. Vi kjenner systemene, vet hvordan ting fungerer og er ofte jævlig flinke til å forklare hvorfor noe ikke lar seg gjøre.
Kanskje finnes det perspektiver blant de unge som vi voksne har sluttet å lete etter.
Men hvordan i all verden når vi dem?
Vi snakker varmt om ungdomsmedvirkning. Inviterer til møter, lager strategier og etterlyser engasjement.
Men på hvem sine premisser?
Er det ungdommen som mangler engasjement, eller er det vi voksne som ikke lenger vet hvordan vi skal nå dem?
Jeg kjenner på det selv.
Jeg vil gjerne forstå hva unge mennesker tenker. Hva som opptar dem, hva de reagerer på, og hva de mener vi voksne ikke forstår.
Men her kommer innrømmelsen: Jeg aner ikke hvordan vi skal nå dem. Kanskje er det nettopp her utfordringen ligger. Vi forventer at de unge skal komme til oss, mens vi selv fortsetter som før.
Og kanskje handler dette om noe større enn ungdom.
Om hvor lett vi voksne forveksler erfaring med innsikt. Om hvordan alder og posisjon kan gi oss en autoritet vi etter hvert tar for gitt.
Jeg tror ikke de unge har alle svarene. Men jeg tror heller ikke vi voksne finner dem alene.
Jeg har ikke nødvendigvis endret mening om unge stortingsrepresentanter. Men jeg har begynt å stille spørsmål ved min egen skråsikkerhet.
For kanskje er det ikke først og fremst ungdommens manglende erfaring vi burde være opptatt av.
Kanskje burde vi være mer bekymret for vår egen manglende nysgjerrighet. Jeg har ingen oppskrift. Ingen ferdig løsning. Men jeg har begynt å forstå at det ikke er nok å ha erfaring. Vi må også være villige til å utfordre det vi tror erfaringen har lært oss.
For når går egentlig erfaring fra å være en styrke til å bli en begrensning?
Og enda viktigere: Hvordan skal vi oppdage det, hvis vi har sluttet å lytte til dem som ser verden annerledes enn oss?
Kilde:
SSB Statistikkbanken – tabell 07459