Konstruktør: Morten Larsen

Velgere med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større del av elektoratet i Sverige og Norge. Det har historisk vært en fordel for venstresiden. Men de ferske norske tallene viser at regnestykket ikke er låst: Ingen har skjøte på disse stemmene.

Det skilte bare noen få mandater mellom blokkene i Sverige. Mens de siste stemmene fortsatt ble kontrollert, presset et større spørsmål seg frem: Hvem er det egentlig som flytter makten i Sverige nå?

SVTs vallokalsundersøkelse Valu gir et svar som også Norge bør merke seg. Blant velgere med utomeuropeisk bakgrunn fikk Socialdemokraterna 38 prosent og Vänsterpartiet 21 prosent. Bare de to partiene tok dermed 59 prosent av stemmene i gruppen. Legger vi til Miljöpartiet og Centerpartiet, ender de fire partiene på rundt 70 prosent, mot cirka 27 prosent til Moderaterna, Sverigedemokraterna, Kristdemokraterna og Liberalerna.

Dette er ikke små forskjeller. Samtidig må vi holde hodet kaldt. Valu er en utvalgsundersøkelse, ikke en offisiell opptelling av stemmer etter velgernes bakgrunn. Prosentene har usikkerhet, men utslaget er for stort til å avfeies med et skuldertrekk. Demografi forklarer ikke hele valget, men den er heller ikke pynt rundt resultatet.

Mønsteret oppsto heller ikke på valgnatten. Statistiska centralbyråns partisympatiundersøkelse fra mai 2026 viste at Socialdemokraterna og Vänsterpartiet sto sterkere blant utenlandsfødte enn blant innenlandsfødte. Sverigedemokraterna hadde motsatt profil, mens SCB ikke fant noen statistisk sikker forskjell for Miljöpartiet.

Så kommer fotnoten som ikke kan hoppes over. SCB sammenligner utenlandsfødte og innenlandsfødte, mens SVT regner personer som selv er oppvokst utenfor Europa, eller har minst én forelder som er det, som velgere med «utomeuropeisk bakgrunn». Kategoriene overlapper, men de er ikke like. Tallene peker i samme retning, men de kan ikke kastes i samme gryte og serveres som én fasit.

Demografi er også politikk

Flere tiår med innvandring har endret hvem som bor i Sverige, og dermed hvem som stemmer. Når en voksende velgergruppe fordeler stemmene annerledes enn befolkningen samlet, flytter det makt mellom partiene. Det burde ikke være kontroversielt å si. Det er en konsekvens av at demokratiet faktisk teller alle stemmer likt.

Det betyr likevel ikke at velgere med innvandrerbakgrunn alene avgjorde det svenske valget. Skal man hevde det, må man vite hvordan Sverige ville sett ut uten den innvandringen landet faktisk har hatt, og hvordan partiene og de øvrige velgerne ville ha tilpasset seg et slikt Sverige. Den fasiten finnes ikke i Valu, uansett hvor fristende det er å lage den på X en sen valgnatt.

Det vi kan si, er at disse velgerne har påvirket styrkeforholdet, og at partifordelingen deres skiller seg tydelig fra elektoratet samlet. Hvor mange mandater demografien faktisk flyttet, er et annet regnestykke. Det interessante for oss er at Norge allerede er på vei inn i den samme diskusjonen.

Norge er allerede et annet velgerland

Dette er ikke et scenario for 2040. Ved stortingsvalget i 2025 var 9,6 prosent av de stemmeberettigede innvandrere, mens 1,9 prosent var norskfødte med to innvandrerforeldre. Til sammen utgjorde de 11,5 prosent av de stemmeberettigede. Fire år tidligere var andelen 8,9 prosent.

Mer enn hver niende stemmeberettigede hadde dermed innvandrerbakgrunn etter SSBs definisjon. Bak prosentene finnes det ikke en grå masse, men mennesker i blokker og rekkehus, på T-banen og i køen på butikken, med ulike jobber, inntekter, bekymringer og ambisjoner. Likevel viser tallene et samlet politisk mønster: Arbeiderpartiet er størst blant innvandrere, Ap og særlig SV står sterkere enn i velgermassen ellers, mens Høyre og Frp står svakere.

Historisk har denne utviklingen vært en fordel for venstresiden. Det er sant, og vi trenger ikke gå rundt grøten. Men idet noen tror regnestykket er ferdig, flytter velgerne på seg.

Så kom Frp inn fra siden

Fra stortingsvalget i 2021 til valget i 2025 gikk Frp frem med rundt ni prosentpoeng blant innvandrere. I samme periode gikk Arbeiderpartiet tilbake med rundt fem. Blant velgere med bakgrunn fra Asia var bevegelsen enda kraftigere: Ap falt rundt ti prosentpoeng, mens Frp økte med rundt tolv.

Det er ikke statistisk småprat. Velgerne er i bevegelse. Venstresiden har fortsatt et forsprang, men den har ikke skjøte på dem.

Kontrasten til 2017 er stor. Da fikk Arbeiderpartiet nær 60 prosent blant innvandrervelgere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa utenfor EU og EFTA. Men også den gangen var forskjellene innad betydelige. Velgere fra østeuropeiske EU-land lente langt mer mot høyresiden og Frp, mens vesteuropeiske innvandrere stemte mer som resten av befolkningen.

I 2025 sprikte bildet enda mer. Frp gjorde kraftige fremskritt blant velgere fra Asia og Øst-Europa, men sto fortsatt svært svakt blant velgere fra Afrika. Samtidig gikk Ap frem blant afrikanske velgere. Det er derfor jeg reagerer når «innvandrerne» omtales som én politisk blokk. Begrepet kan være nyttig i statistikken, men blir fort sløvt i politikken.

Landbakgrunn betyr noe, men det gjør også alder, utdanning, arbeid, botid og hvilke saker som treffer hverdagen. Folk stemmer på strømregningen, tryggheten i gata, skolen til ungene, skatten, jobben og følelsen av å bli sett. En velger som stemte Ap i går, kan stemme Frp i morgen. Det er ikke et avvik i demokratiet. Det er demokratiet.

Stemmerett er ikke det samme som valgdeltakelse

Det finnes en viktig brems i regnestykket: valgdeltakelsen. I 2025 stemte 56 prosent av innvandrerne og 60 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre. Blant personer uten innvandrerbakgrunn var deltakelsen 83 prosent. Gruppens andel av de stemmeberettigede tilsvarer derfor ikke den samme andelen av stemmene i urnene.

Men heller ikke dette bildet står stille. Fra 2021 til 2025 økte valgdeltakelsen med seks prosentpoeng blant innvandrere og åtte prosentpoeng blant norskfødte med innvandrerforeldre. Gruppen blir større, samtidig som flere bruker stemmeretten. Fortsetter begge trendene, får den mer politisk tyngde.

Hvem som får gevinsten, står fortsatt åpent. Størrelsen på gruppen forteller hvor mye den kan påvirke. Partiene må selv overbevise velgerne.

Vi må tåle denne samtalen

Sverige er ingen fasit for Norge, men landet gir oss et glimt av en debatt som kommer hit med full styrke. Innvandring handler ikke bare om arbeid, integrering, kriminalitet, kultur og offentlige budsjetter. Over tid handler den også om hvem som får stemmerett, hvilke saker som mobiliserer, og hvordan makt fordeles.

Det må vi kunne snakke om uten å mistenkeliggjøre nye statsborgere og uten å redusere mennesker til bakgrunn og forventet partivalg. En norsk statsborgers stemme teller akkurat like mye uansett hvor personen eller foreldrene ble født. Nettopp derfor får det politiske konsekvenser når velgerbefolkningen endrer seg.

Påstanden om at innvandring automatisk sikrer venstresiden makten, holder ikke når Frp vokser kraftig blant innvandrere. Men forestillingen om at demografi er politisk irrelevant, holder heller ikke. Begge deler kolliderer med tallene.

Jeg mener Norge må klare å holde to tanker i hodet samtidig: Demografisk endring påvirker makten, og velgerne som står bak endringen, er frie mennesker ingen partier kan bokføre på forhånd. Det krever at mediene undersøker tallene uten berøringsangst, at partiene sier høyt hvordan de forsøker å vinne disse velgerne, og at vi skiller mellom dokumenterte mønstre og politiske fantasier.

Innvandring flytter makt. Men den avgjør ikke hvem som får den. Den kampen tas i nabolagene, på arbeidsplassene, rundt kjøkkenbordene og til slutt i stemmeurnene.

-

Kilder Analysen bygger hovedsakelig på SSBs rapport Innvandrere og norskfødte ved stortingsvalget 2025, SCBs partisympatiundersøkelse fra mai 2026 og SVTs Valu 2026. Partitallene kommer fra utvalgsundersøkelser og må ikke leses som offisielle valgresultater fordelt etter bakgrunn. Den svenske sluttellingen pågikk fortsatt 16. september 2026.