Konstruktør: Morten Larsen
Jeg har det veldig bra i offentlig sektor. Men jeg vet at det går til helvete.
Vet du hva … I kveld snakket jeg med «han». Offentlig ansatt. Trygg jobb. Fornøyd mann.
Så sier han: «Jeg er så fornøyd med å være ansatt i offentlig sektor. Jeg har det veldig bra.»
En liten pause.
«Men jeg vet at det går til helvete.»
Jeg lo....For det er jo en fantastisk setning. Jeg har det strålende. Skuta synker, men stolen min er god.
Så begynte jeg å tenke.
For kanskje ligger det noe ganske alvorlig akkurat der. Ikke fordi offentlig ansatte er problemet. Tvert imot. Hva om vi har bygget et system der flinke mennesker gjør jobben sin, alle kan forsvare det de holder på med … og summen likevel blir feil?
Ingen bestemmer seg for å lage mer byråkrati. Det skjer litt etter litt. Noe går galt, vi lager en rutine. En feil oppstår, vi innfører en kontroll. Noe må dokumenteres, vi lager en rapport. Et nytt behov oppstår, vi oppretter en stilling.
Alt kan forsvares. Hver for seg.
Men hvem passer på summen?
For den virkelig knappe ressursen i Norge fremover er ikke bare penger. Det er mennesker. Vi kan flytte milliarder mellom budsjetter, men vi kan ikke trykke nye sykepleiere, lærere, ingeniører eller politifolk.
Derfor burde vi kanskje slutte å spørre bare hva offentlig sektor trenger mer av, og begynne å stille et langt vanskeligere spørsmål:
Hva kan vi slutte med?
Ikke effektivisere. Ikke digitalisere. Ikke omorganisere.
Slutte med.
Jeg skulle gjerne spurt menneskene som faktisk sitter på innsiden: Hvilke møter ville dere fjernet? Hvilke rapporter blir aldri lest? Hvilke skjemaer kunne vært slettet i morgen? Hvilke oppgaver gjør dere bare fordi systemet krever det?
For dette handler ikke om å svekke offentlig sektor. Det handler om å gjøre den sterk nok til å løse oppgavene vi faktisk trenger den til.
Og derfor klarer jeg ikke helt å slippe «han».
Han liker jobben sin. Han trives i systemet. Men han tror ikke systemet går opp.
Det interessante er kanskje ikke at han sa:
«Det går til helvete.»
Det interessante er at han sa det fra innsiden.
Så kanskje vi burde spørre: Hva er det han ser?