Konstruktør: Morten Larsen

Fem prioriteringer for Norge – og én regel for politiske løfter

En av fordelene med å ha sin egen nettside er at man kan skrive om det man faktisk er opptatt av – også når temaet blir personlig, politisk og fullt mulig å bli upopulær av.

Før du leser

La meg legge kortene på bordet: Jeg er FrP-mann. Denne teksten er likevel ikke bestilt av partiet, godkjent av et programutvalg eller skrevet på vegne av andre enn meg selv. Dette er mine refleksjoner om noen av valgene Norge står overfor på vei mot valget i 2029 – og om hva en fireårsplan for perioden etter valget bør inneholde.

Jeg skal ikke late som om fem punkter kan løse alt. Det kan de selvfølgelig ikke. Men politikk lider sjelden av mangel på løfter. Problemet er prioriteringen – og regningen som gjerne kommer etterpå. Hvis jeg måtte velge noen få politiske prioriteringer for Norge, hvilke ville jeg valgt?

Jeg ville ikke svart med hundre løfter. Jeg ville svart med fem.

Fem prioriteringer som er tydelige nok til å forstå, konkrete nok til å gjennomføre og målbare nok til at velgerne etterpå kan kontrollere resultatet. For meg må hvert politisk løfte tåle fire spørsmål: Hva koster det? Hvem betaler? Hvordan skal det gjennomføres? Og hvordan vet vi om det virker? Dette er ikke det ferdige regnestykket. Det er prioriteringene jeg mener regnestykket bør bygges rundt. Før de kan bli valgløfter, må kostnadene beregnes, finansieringen identifiseres og konsekvensene synliggjøres.

Jeg forventer ikke at alle skal være enige. Men også de som er uenige, bør kunne se at det finnes en plan. En løsning blir ikke troverdig fordi den høres riktig ut. Den blir troverdig når ansvaret er plassert, regningen er synlig og resultatet kan kontrolleres.

Tåler ikke et løfte den testen, er det heller ikke godt nok.

1. Få kontroll på pengebruken før pengene deles ut

Norge er et rikt land. Nettopp derfor bør vi stille høye krav til hvordan fellesskapets penger brukes. Offentlig forvaltning brukte i 2025 et beløp tilsvarende rundt 60 prosent av Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, når utgifter knyttet til forvaltningen av Statens pensjonsfond utland holdes utenfor.[1] Det betyr ikke at 60 prosent er sløsing. Mesteparten går til vedtatte oppgaver, tjenester og forpliktelser. Men størrelsen forteller oss at selv små forbedringer kan få betydning – og at dårlig prioritering blir dyrt.

Jeg tror staten kan drives smartere. Samtidig skal jeg ikke late som om store skattelettelser kan finansieres ved å si opp noen konsulentavtaler og fjerne et par direktørstillinger. Jeg kjøper ikke det regnestykket. Skal vi frigjøre betydelige beløp, må vi undersøke hele systemet – også ordningene vi liker.

Direktorater med overlappende oppgaver, unødvendig administrasjon, konsulentbruk, subsidier, bistand, klimaordninger og tilskudd som har fått fortsette år etter år, må tåle en reell vurdering av hva de oppnår.

Prinsippet bør være enkelt: Kan vi ikke dokumentere at en ordning virker, må vi være villige til å endre den, redusere den eller avvikle den.

Ikke alt som er vanskelig å måle, er verdiløst. En beredskapsordning kan være avgjørende selv om den sjelden brukes, og forebygging er vanskeligere å måle enn reparasjon. Vurderingen kan derfor ikke reduseres til én kolonne i et regneark.

Men gode intensjoner er heller ikke nok til å sikre evig finansiering. Staten bør kunne forklare hvilket problem som skal løses, hvorfor tiltaket er valgt, hva det koster, og hvilken dokumentasjon som viser at det virker.

Staten gjennomfører allerede områdegjennomganger og andre evalueringer.[2] Problemet er ikke at pengebruken aldri blir undersøkt, men at gjennomgangene for sjelden ender i synlige prioriteringer og beslutninger velgerne kan følge.

Jeg ville derfor samlet resultatene i en offentlig oversikt. Der skal det stå hvilke anbefalinger som gjennomføres, hvilke som avvises, hvilke som blir liggende – og hvorfor. Ansvar må plasseres og frister settes. Det første året etter valget bør hvert departement og hver større statlig virksomhet synliggjøre oppgaver, overlapp og ordninger uten tilstrekkelig dokumentert effekt. Gjennomgangen må ende i faktiske beslutninger, ikke enda en rapport i en skuff.

Like viktig er rekkefølgen: Vi skal ikke bruke innsparingene før de finnes.

Kjerneoppgavene må finansieres forsvarlig først. Deretter kan dokumenterte og varige innsparinger brukes til målrettede skattelettelser og til å bremse veksten i statens utgifter. Jeg vil ikke finansiere permanente skattekutt med midlertidige inntekter eller forventede innsparinger som foreløpig bare finnes i et regneark.

Dette handler ikke om å kutte for kuttenes skyld. Det handler om å bruke pengene der de gjør mest nytte, og om å ha respekt for dem som har betalt dem inn.

Uten kontroll på pengene blir alle andre løfter mindre troverdige.

2. La folk beholde mer av det de tjener

Politikken må begynne i virkeligheten folk møter hver måned: prisen på mat, strøm, drivstoff og bolig – og hvor mye som trekkes i skatt før lønnen når kontoen.

Når regningene øker, hjelper det lite å få høre at norsk økonomi går godt på papiret. For den enkelte er det avgjørende hvor mye som står igjen når alt er betalt. Jeg mener mennesker over tid må få beholde mer av sin egen inntekt. Det handler om økonomi, men også om noe mer grunnleggende: De som arbeider, tar ansvar og forsørger seg selv, bør få større kontroll over verdiene de skaper.

Heller ikke her finnes det gratis penger. Vi kan ikke love å kutte alle skatter og avgifter samtidig uten å forklare finansieringen. Det høres kanskje bra ut på en scene, men regnestykket forsvinner ikke når applausen stilner.

Jeg ville derfor lagt fram skatte- og avgiftslettelser i prioritert rekkefølge. Velgerne bør få vite hvilket kutt som kommer først, hva det koster, hvordan det finansieres, og hva det betyr for ulike husholdninger. Lettelsene bør begynne der de gir en tydelig virkning i hverdagsøkonomien.

Hvert forslag må få en varedeklarasjon: Dette er kostnaden. Dette er inndekningen. Dette er virkningen vi forventer. Og dette er tidspunktet for gjennomføring.

Bygger finansieringen på en forventet innsparing, må skattekuttet vente til innsparingen er dokumentert. Målet er ikke å love det største kuttet, men å gi folk en varig forbedring de kan stole på. Lavere skatter og avgifter er et godt mål – når løftet faktisk kan betales.

3. Kutt helsekøene

Jeg tror vi altfor ofte begynner med systemet når vi diskuterer helse. Vi snakker om organisering, modeller og nye bokser i et organisasjonskart.

Pasienten begynner et annet sted: Når får jeg hjelp?

Derfor ville jeg ikke startet med enda en gigantisk helsereform. Jeg ville startet med ventetiden. Vi må vite hvor køene er lengst, hvor kapasiteten er dårlig utnyttet, og hvor det finnes ledige behandlingsmuligheter.

Helsedirektoratets tall viser hvorfor dette må prioriteres. Ingen av helseregionene nådde målet om reduserte gjennomsnittlige ventetider i somatikken i 2024, og det langsiktige målet er under 50 dager.[3]

Offentlige sykehus skal bruke egen kapasitet best mulig. Men når private eller ideelle aktører har ledig kapasitet og kan gi forsvarlig behandling til en fornuftig pris, bør også den brukes.

For meg er ikke spørsmålet om behandlingen er offentlig eller privat. Spørsmålet er om pasienten får god behandling raskt, og om fellesskapets penger brukes fornuftig. Vi skal ikke velge privat bare fordi det er privat, men heller ikke avvise privat av samme grunn.

Samtidig er privat kapasitet ikke automatisk ny kapasitet. Dersom den bare flytter knapp arbeidskraft fra det offentlige, har vi ikke nødvendigvis løst problemet. Kjøp av behandling må derfor vurderes ut fra samlet personellbruk, kvalitet, behandlingsresultat, ventetid og kostnad.

Helseforetakene har allerede fått beskjed om å redusere ventetidene, øke egen kapasitet og kartlegge private tilbud.[4] Vi mangler altså ikke først og fremst enda en bestilling. Vi mangler tydelige konsekvenser når bestillingen ikke gir resultat.

Jeg ville begynt med områdene der ventetidene er lengst og belastningen størst. Tilgjengelig kapasitet må kartlegges behandling for behandling. Ansvaret må plasseres hos en navngitt ledelse, med konkrete mål og faste tidspunkter for rapportering.

Helsepersonell må samtidig få bruke mer tid på pasientene og mindre på rapportering som ikke forbedrer behandlingen. Dokumentasjon er nødvendig, men hvert skjema har en pris i tid.

Resultatene bør måles etter ventetid, antall behandlede pasienter, kostnad, kvalitet og behandlingsresultat. Hvis ventetidene ikke går ned, må tiltaket endres.

Målet er ikke å forsvare modellen. Målet er å behandle pasienten.

4. Gjør det enklere å skape arbeidsplasser

Et moderne samfunn trenger både skatter og regler. Men vi må slutte å late som om reguleringer, rapporteringskrav og byråkrati ikke har en kostnad.

Kostnaden kommer ofte i form av timer som ikke brukes på kunder, ansatte, innovasjon eller nye arbeidsplasser. For en stor virksomhet kan enda et skjema være irriterende. For en liten bedrift kan det være forskjellen mellom å ansette og å la være.

Jeg ville begynt med de små og mellomstore bedriftene. En bedrift skal ikke måtte sende den samme informasjonen til staten flere ganger. Offentlige etater må dele informasjon de allerede har, og rapporteringskrav uten en tydelig funksjon må fjernes.

Prinsippet om at en bedrift bare skal levere samme opplysning én gang, finnes allerede.[5] Spørsmålet er hvorfor bedriftene fortsatt opplever dobbeltarbeid. En god ambisjon betyr lite hvis hverdagen forblir den samme.

Derfor må prinsippet gjøres målbart. Staten bør publisere hvilke krav som er fjernet eller forenklet, hvor mange arbeidstimer næringslivet anslås å spare, og hvilke offentlige virksomheter som fortsatt ber om opplysninger det offentlige allerede har.

Nødvendige tillatelser må få konkrete behandlingsfrister. En frist betyr ikke at alle søknader skal godkjennes. Den betyr at staten må klare å gi et svar. Når nye regler påfører næringslivet betydelige kostnader, bør myndighetene dokumentere hvorfor de er nødvendige, hva de vil koste, hvilke alternativer som er vurdert, og hvilken effekt som forventes. Staten krever med rette at bedriftene gjør rede for virksomheten sin. Da bør bedriftene kunne kreve det samme av staten.

Skattesystemet må samtidig gjøre det attraktivt å investere, eie og bygge bedrifter i Norge. Retningen må være tydelig: mindre tid på skjemaer, mer tid på bedriften, mindre usikkerhet og mer verdiskaping. For velferden vedtas ikke bare på Stortinget. Den finansieres av mennesker som går på jobb, tar risiko, investerer og ansetter andre. Uten verdiskaping finnes det heller ingenting å fordele.

Derfor er en politikk for næringslivet også en politikk for velferden.

5. Kontroll på innvandringen, krav til integreringen og trygghet i samfunnet

Innvandringspolitikken trenger mindre symbolikk og mer kontroll. Den må handle om hva reglene er, om de følges, og om integreringen virker.

Asylsøknader skal behandles så raskt som det er forsvarlig. Mennesker med krav på beskyttelse skal få det. De som etter endelig behandling ikke har rett til beskyttelse eller annet lovlig opphold, skal som hovedregel returneres.

Et system uten konsekvenser mister tillit. Et system uten rettssikkerhet mister legitimitet. Norge trenger både tydelige regler og en trygg, individuell behandling.

Men et returvedtak på papir er ikke det samme som en gjennomført retur. Derfor må vi måle hvor mange endelige vedtak som faktisk følges opp, hvor lang tid det tar, og hvilke hindringer som står i veien. De som får bli, skal møtes med hjelp, men også med forventninger og krav. Samfunnet skal bidra med norskopplæring, kvalifisering og reelle muligheter. Til gjengjeld bør det forventes at den enkelte lærer norsk, deltar, arbeider og forsørger seg selv når det er mulig, og respekterer norske lover og grunnleggende spilleregler.

Debatten stopper for ofte ved hvor mye penger som er bevilget. Men pengebruk er ikke det samme som resultat. Integreringen bør måles etter ett, tre og fem år gjennom norskferdigheter, deltakelse i arbeid eller utdanning og graden av selvforsørgelse.

Tallene må ses i lys av blant annet botid, alder, utdanning og innvandringsgrunn. SSBs undersøkelser viser at disse forholdene har stor betydning for tilknytningen til arbeidslivet.[6] Målingen må derfor være presis nok til å vise hva som virker, for hvem og etter hvor lang tid.

Resultatene bør publiseres jevnlig. Ikke for å henge ut mennesker eller grupper, men for at vi skal kunne diskutere det som faktisk skjer. Hvis tiltakene ikke fører flere inn i arbeid, utdanning og selvforsørgelse, må de endres.

Trygghet gjelder alle

Kriminalitetspolitikken gjelder alle, uavhengig av bakgrunn. Den skal ikke reduseres til en underkategori av innvandringspolitikken, og hele grupper skal ikke mistenkeliggjøres på grunn av handlingene til noen få.

Samtidig møtes innvandring, integrering og kriminalitet i ett viktig spørsmål: Har samfunnet kontroll, og kan mennesker stole på at reglene håndheves? Politiet må ha kapasitet til å bekjempe kriminaliteten som skaper størst utrygghet. Gjengkriminalitet, organisert kriminalitet og gjentatt alvorlig kriminalitet må møtes med effektiv etterforskning og tydelige konsekvenser innenfor rettsstatens rammer.

Det holder ikke å vise til hvor mye penger politiet har fått. Vi må se på oppklaringsgrad, saksbehandlingstid, gjentakelse av alvorlig kriminalitet og om mennesker opplever nærmiljøet som tryggere.

For meg henger dette sammen uten at det er det samme. Et samfunn som vil hjelpe mennesker i nød, må ha kontroll over hvem som kommer, hvem som får bli, og om integreringen virker. Et trygt samfunn må bekjempe alvorlig kriminalitet konsekvent, uansett hvem som står bak.

Uten kontroll svekkes tilliten. Uten krav svekkes integreringen. Uten trygghet svekkes friheten.

En regel over alle de andre

Dette er mine fem prioriteringer: kontroll på pengebruken, mer igjen til folk, kortere helsekøer, bedre vilkår for dem som skaper arbeidsplasser, og en innvandringspolitikk som kombinerer kontroll og integrering med en tydelig politikk for trygghet. Noen vil mene at jeg prioriterer feil. Andre vil mene at jeg går for langt, eller ikke langt nok. Det er en diskusjon jeg gjerne tar.

Men hvis dette skal være mer enn fine ord på vei mot 2029, må én regel ligge over alle de andre: Ingen løfter uten regnestykke. Før valget bør det ligge en konkret plan for stortingsperioden 2029–2033 på bordet. Ikke hundre løfter som glemmes etter valgdagen, men noen få, tydelige mål. Planen må vise hva som skal gjennomføres det første året, hva som skal være ferdig innen fire år, hva tiltakene koster, hvordan de finansieres, hvem som har ansvaret, og hva som må prioriteres ned. Den må også beskrive hvilke resultater velgerne kan forvente, og når de skal være synlige. Deretter bør status publiseres hvert år: Dette lovet vi. Dette gjennomførte vi. Dette kostet det. Dette ble resultatet. Dette gjenstår.

Hvis resultatet uteblir, må politikken endres. Det er ikke et nederlag å justere et tiltak som ikke virker. Nederlaget er å fortsette fordi noen allerede har holdt en pressekonferanse om hvor bra det skulle bli. Kanskje høres dette mer ut som prosjektstyring enn som en stor politisk visjon. Det kan jeg leve med. Et løfte blir ikke mer verdifullt av at det uttales med større bokstaver. Det blir verdifullt når mennesker merker at noe faktisk har blitt bedre.

Politikk trenger ikke alltid å være komplisert, men den må være ærlig. Velgerne bør få vite hva som prioriteres, hva som velges bort, hva det koster, og hvordan de kan kontrollere resultatet.

Lov mindre. Prioriter hardere. Regn før du lover. Mål etterpå.

Hvis det var opp til meg, er det slik jeg ville bygget veien mot 2029. ________________________________________

Kilder og videre lesning [1] Statistisk sentralbyrå (2026): Vekst i kommuneforvaltningens inntekter. Se også SSBs statistikk over offentlig forvaltnings inntekter og utgifter. [2] Finansdepartementet: Områdegjennomganger. Se også Perspektivmeldingen 2024 om de langsiktige utfordringene for norsk økonomi og offentlige finanser. [3] Helsedirektoratet: Gjennomsnittlig ventetid i somatisk spesialisthelsetjeneste. [4] Helse- og omsorgsdepartementet (2025): Sykehusene må øke egen kapasitet og kjøpe mer kapasitet for å få ned ventetidene. Se også oppdragsdokumentet til Helse Sør-Øst RHF for 2025. [5] Brønnøysundregistrene (2026): Fra plikt til flyt i praksis. Se også Tillit i tall – vi forbedrer for deg. [6] Statistisk sentralbyrå (2025): Tidligere deltakere i introduksjonsprogrammet 2005–2021. Se også Stor andel med lavinntekt blant syriske kvoteflyktninger og UDIs statistikk om innvandring og asyl. Om artikkelen Denne artikkelen er en personlig politisk refleksjon om hvilke prioriteringer jeg mener bør stå sentralt fram mot stortingsvalget i 2029 og i perioden etterpå. Teksten er ikke skrevet på vegne av Fremskrittspartiet og er ikke et ferdig eller fullfinansiert partiprogram. Tallopplysninger og beskrivelser av eksisterende ordninger bygger på åpne offentlige kilder. Prioriteringene, vurderingene og konklusjonene er mine egne. Et digitalt KI-verktøy er brukt til å utfordre argumentasjonen, stressteste forslagene og bistå med struktur og språklig bearbeiding. Jeg har selv vurdert innholdet og står ansvarlig for den publiserte teksten.

Om artikkelen

Denne artikkelen er en personlig politisk refleksjon om hvilke prioriteringer jeg mener bør stå sentralt fram mot stortingsvalget i 2029 og i perioden etterpå. Teksten er ikke skrevet på vegne av Fremskrittspartiet og er ikke et ferdig eller fullfinansiert partiprogram. Tallopplysninger og beskrivelser av eksisterende ordninger bygger på åpne offentlige kilder. Prioriteringene, vurderingene og konklusjonene er mine egne. Et digitalt KI-verktøy er brukt til å utfordre argumentasjonen, stressteste forslagene og bistå med struktur og språklig bearbeiding. Jeg har selv vurdert innholdet og står ansvarlig for den publiserte teksten.