Konstruktør: Morten Larsen
Det tok meg noen sekunder å se det andre ansiktet. I de sekundene var jeg helt sikker på det første.
For noen dager siden satt jeg på en benk ved Østensjøvannet og kom over et bilde. Fire prikker og en bue. Jeg så et blidt ansikt. Så et surt. Jeg så tilbake på det første. Prikkene lå der de hadde ligget. Buen også.
Det ubehagelige var hvor sikker jeg hadde vært før jeg så det andre.
På telefonen får jeg sjelden de sekundene gratis. Et kort klipp viser en person som reiser seg og går. Bildeteksten forteller meg at hun stikker av fra et vanskelig spørsmål. Kanskje stemmer det. Men klippet viser ikke spørsmålet. Det viser heller ikke hva som skjedde før eller etter. Likevel kjenner jeg hvor fort jeg er klar til å mene noe om henne.
Hvis jeg deler klippet med en kommentar, har jeg gjort mer enn å tolke det. Jeg har gitt andre en måte å se henne på. Noen deler videre. Snart er hun ikke lenger en person som gikk fra en samtale, men «hun som stakk av». Bildeteksten blir stående også hvis resten av historien kommer senere.
Jeg gjør mindre utgaver av det samme i mitt eget liv. En kompis svarer «greit» på en melding. Jeg hører irritasjon, skriver et skarpt svar og sletter det heldigvis før jeg sender. Senere viser det seg at han svarte i farten. De fem bokstavene var hans. Konflikten var på vei til å bli min.
Forskjellen er at på nettet rekker vi ofte å trykke del før vi får snakket sammen.
Det samme kan skje rundt et møtebord. Én person sier at en medarbeider er vanskelig å samarbeide med. Jeg har kanskje selv irritert meg over noe vedkommende gjorde.
Plutselig passer bitene sammen. Neste gang navnet kommer opp til en oppgave, er jeg mer skeptisk. Jeg trenger ikke ha tatt noen formell beslutning for at min første tolkning skal få en konsekvens for den andre.
Jeg mener ikke at vi skal slutte å vurdere folk, eller vente til vi vet alt. Det kan vi ikke. Noen ganger er den første vurderingen riktig. Men jo mer min vurdering kan koste et annet menneske, desto mer skylder jeg vedkommende å vite hva den bygger på. Hva har jeg sett selv? Hva har jeg hørt fra andre? Hva ville fått meg til å endre mening?
På benken ved Østensjøvannet kostet det ingenting å se en gang til. Ingen ble rammet av at jeg først så feil ansikt. Slik er det ikke alltid når jeg tar den samme raske beslutningen om et menneske.
Fire prikker og en bue var nok til å gjøre meg skråsikker. Det er en tanke jeg vil ha med meg neste gang jeg holder telefonen i hånden, eller noens navn ligger på bordet.