Konstruktør: Morten Larsen

Vi hyller folk som starter bedrifter, tar risiko og skaper arbeidsplasser. Men når den samme arbeidsgiveren vil bestemme hvordan virksomheten skal fremstå, blir det plutselig vanskelig. Særlig når religion kommer inn i bildet. Jeg mener balansen mellom religionsfrihet og arbeidsgivers styringsrett har tippet feil vei.

Jeg kom over en uttalelse som fikk meg til å stoppe opp.

«Nei til hijab til alle jobber i Norge! Norge er ikke et arabisk land!!!!»

Fire utropstegn. Full fyr. Og garantert noen som allerede har bestemt seg for hva slags menneske avsenderen er.

Jeg ville ikke formulert meg slik. Men det fikk meg til å tenke.

Hvorfor er det så forbanna vanskelig å diskutere religiøse symboler i norsk arbeidsliv uten at folk går rett i skyttergravene?

Og hvorfor snakker vi så mye om arbeidstakerens rettigheter, men langt mindre om arbeidsgiverens rett til å bestemme?

Du starter en bedrift. Satser pengene dine. Skaffer kunder. Ansetter folk. Betaler lønninger og regninger.

Og når det går til helvete?

Da er det du som må rydde opp. Ikke kommentarfeltet. Ikke de som roper høyest.

Du.

Selvfølgelig tar ansatte også risiko. Mister bedriften fotfestet, kan de miste levebrødet sitt. Men arbeidsgiveren har fortsatt det overordnede ansvaret for virksomheten. Så hvorfor skal den som sitter med ansvaret, ha så begrenset handlingsrom til å bestemme hvordan arbeidsplassen skal fremstå?

Hijab er ikke bare et tøystykke

Jeg er kritisk til hijab som symbol. Det legger jeg ikke skjul på.

For noen kvinner handler hijab om tro og et fritt valg. For andre kan det handle om press, forventninger og sosial kontroll. Begge virkelighetene finnes, men dette handler om noe større enn hijab.

Folk skal få tro på hva faen de vil. Religionsfriheten er viktig. Men betyr det at enhver religiøs praksis automatisk skal veie tyngre enn arbeidsgiverens ønske om en nøytral arbeidsplass?

Jeg mener nei.

Vi aksepterer uniformer, kleskoder og krav til profesjonalitet. Men når arbeidsgiveren ønsker en konsekvent religiøst nøytral profil, møter ønsket langt strengere begrensninger.

Hvorfor skal ikke en privat virksomhet i større grad kunne bestemme hvordan den ønsker å fremstå?

Også når det handler om virksomhetens profil og identitet, ikke bare sikkerhet og hygiene.

Du eier ikke menneskene. Men du må få lede bedriften. At du eier en bedrift, betyr ikke at du eier menneskene som jobber der. Ansatte har rettigheter. Diskrimineringsvernet skal vi ta vare på. Men styringsretten må da for pokker bety noe den også?

Ta en kvinne som bruker hijab. Hun er dyktig, kundene er fornøyde, og hun gjør jobben sin utmerket. Skal arbeidsgiveren likevel kunne kreve religiøs nøytralitet? Jeg mener at svaret bør være ja. Ikke fordi kvinnen gjør noe galt. Men fordi en virksomhet også må kunne sette rammer for hvordan den skal fremstå.

Det betyr ikke at ethvert forbud er greit. Reglene må være saklige, konsekvente og gjelde alle religioner. Hijab. Kors. Kipa. Turban. Det kan ikke være én regel for muslimer og en annen for alle andre. Det handler om prinsippet. Ikke om å plukke ut mennesker man ikke liker.

Loven er ikke hugget i stein

I Norge er religiøse hodeplagg som hovedregel tillatt på jobb. Arbeidsgivere kan begrense bruken når lovens vilkår er oppfylt, blant annet krav til saklighet, nødvendighet og forholdsmessighet.

Det forstår jeg. Men å forstå hvorfor lovverket finnes, betyr ikke at man må mene at balansen er riktig. Jeg mener private arbeidsgivere bør ha større handlingsrom også når religiøse symboler ikke skaper konkrete problemer med sikkerheten eller arbeidsutførelsen.

Ja, det kan få alvorlige konsekvenser. En ansatt kan oppleve å måtte velge mellom troen sin og jobben. Det skal ikke bagatelliseres. Men rettigheter kolliderer. Og da må vi tørre å diskutere hvilke hensyn som skal veie tyngst.

Vi må tåle diskusjonen

Det som irriterer meg, er hvor fort vi går fra sak til person. Du stiller spørsmål ved hijab, og plutselig handler diskusjonen om hvorvidt du er fremmedfiendtlig. Du forsvarer arbeidsgivers styringsrett, og noen oppfatter det som om du vil frata ansatte rettighetene deres.

Det må være mulig å holde flere tanker i hodet samtidig. Jeg kan være kritisk til hijab som symbol og samtidig respektere kvinnen som bærer det. Jeg kan forsvare religionsfriheten uten å mene at den alltid skal veie tyngst på arbeidsplassen. Og jeg kan ønske større styringsrett uten å mene at arbeidsgivere skal få gjøre som de vil. Vi trenger ikke være enige. Men vi må kunne diskutere.

Så hva er løsningen?

Endre loven. Gi private arbeidsgivere større rett til å kreve religiøs nøytralitet på jobb. Også når det handler om virksomhetens profil, ikke bare sikkerhet og hygiene.

Reglene må være saklige, konsekvente og gjelde alle religioner. De skal ikke brukes som et påskudd for diskriminering. Jeg ber om større frihet til å lede egen virksomhet. Religionsfriheten skal respekteres. Men den skal ikke automatisk trumfe arbeidsgivers styringsrett. For du kan ikke gi noen ansvaret for hele virksomheten og samtidig behandle spørsmålet om myndighet som uviktig.

Og en styringsrett som bare gjelder når alle er enige?

Det er faen ikke mye til styringsrett.

Kilder

Arbeidstilsynet – Religiøse hodeplagg på arbeidsplassen Likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6–9 * Likestillings- og diskrimineringsombudet – Religion og livssyn i arbeidslivet

Dette er en meningsartikkel om hvordan balansen mellom religionsfrihet og arbeidsgivers styringsrett bør utvikles.