Konstruktør: Morten Larsen

I august skrev jeg i Aftenposten om hvorfor jeg hadde begynt å lese Document ordentlig. Jeg var lei av skyttergravene, lei av at vi bestemmer hvem som har rett før vi har lest hva de faktisk skriver, og lei av at avsenderen blir viktigere enn argumentet.

Jeg satte meg derfor en enkel standard: Skal jeg kritisere Document, skal jeg først ta dem på alvor. Jeg skal lese teksten, åpne kildene og kontrollere tallene. Har de rett, skal de få rett. Er noe feil, skal jeg kunne vise hvorfor. Og hvis faktaene holder, men konklusjonen løper fra dem, er det akkurat der kritikken skal settes inn. Kilde: Aftenposten, «Jeg var lei av skyttergravene. Så jeg begynte å lese Document.no».

Det er standarden jeg bruker når Gunnar Arne Larsen nå skriver «Folket flås for sine egne ressurser, mens elitens medier ser en annen vei». Han tar utgangspunkt i noe mange kjenner på kroppen: Vi bor i et absurd rikt land, men det føles ikke alltid spesielt rikt når regningene kommer. Vi eier oljen, vi bygget vannkraften og vi bruker titalls milliarder på norsk matproduksjon. Likevel banner vi over kassalappen, strømregningen og pumpeprisen.

Larsen går imidlertid lenger:

«Sannheten er klar: Det norske folk flås på hjemmebane for å finansiere elitens globale prosjekter.»

Det er en brutal påstand, og nettopp derfor fortjener den noe bedre enn både applaus og hånlatter. Den fortjener et regnskap.

For mye av råmaterialet hans holder faktisk. Problemet oppstår når reelle problemer bindes sammen til én stor forklaring om at ressursene er tatt fra folket og pengene forsvinner til en elite. Da holder det ikke lenger å vise at maten er dyr og bensinen har avgifter. Da må hele hovedboken på bordet.

Og når den kommer på bordet, blir historien langt mer interessant.

Per har ikke kjøpt poteten tre ganger

Norsk mat er dyr. SSBs foreløpige tall for 2025 viser at prisnivået på mat og alkoholfrie drikkevarer ligger rundt 33 prosent over EU-gjennomsnittet. Samtidig viser Konkurransetilsynets tall at NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 til sammen sitter på nesten 97 prosent av dagligvaremarkedet. På toppen kommer et landbrukssystem med store offentlige overføringer; etter jordbruksoppgjøret i 2026 skal budsjettoverføringene være 33,32 milliarder kroner i 2027. Kilder: SSB, Sammenlikning av prisnivå i Europa; Konkurransetilsynet, Dagligvarerapport 2025; Regjeringen, jordbruksavtalen 2026.

Her er det mer enn nok å være kritisk til. Vi bruker titalls milliarder på norsk matproduksjon, beskytter markedet med importvern, lar tre grupper dominere nesten hele dagligvarehandelen og ender likevel med matpriser langt over EU-snittet.

Men Larsen hevder at Per derfor betaler for maten «tre ganger»: gjennom skatten, tollvernet og butikkprisen. Det er en god punchline, men et dårlig regnskap. Jordbruksstøtte betyr ikke at skattebetaleren allerede har kjøpt bondens varer. Importvern kan bidra til høyere priser, mens moms er en direkte avgift på forbruket. Per har ikke kjøpt poteten tre ganger. Poteten kan fortsatt være for dyr, markedet for lukket og konkurransen for svak. Vi trenger bare ikke jukse med regnestykket for å si det.

Strømmen er en bedre diskusjon

På strømområdet biter kritikken hardere. NVE er tydelig på at norske kraftpriser påvirkes av prisene i landene vi handler kraft med. Det er altså ikke innbilt at europeiske priser kan slå inn på norske strømregninger. Men bildet av at norsk vannkraft bare «sluses ut av landet» og deretter selges tilbake til oss, blir for enkelt. Kraft flyter mellom prisområder etter produksjon, forbruk, priser og kapasitet i nettet. Kilde: NVE, Spørsmål og svar om strømprisen.

Så kommer tallet som gjør saken mer interessant: 90 prosent av norsk vannkraft er offentlig eid. Staten eier rundt 41 prosent og kommunene rundt 44 prosent. Kilde: NVE, Eierskap til kraftverk.

Da rakner den enkle modellen hvor Per betaler og noen andre stikker av med pengene. Når offentlig eide kraftselskaper tjener penger, finnes store deler av verdiene fortsatt på offentlig hånd. Men akkurat derfor synes jeg spørsmålet blir skarpere: Når vi gjennom staten og kommunene eier nesten hele vannkraften, hvor mye av dette naturgitte konkurransefortrinnet skal inn i offentlige regnskaper, og hvor mye skal norske husholdninger og norsk næringsliv få direkte?

Originalartikkelen hopper dessuten over en ganske stor elefant i rommet. I september 2026 finnes Norgespris. Husholdninger kan velge 40 øre per kilowattime eksklusive moms for selve kraften innenfor ordningens grenser. Per 27. april var det registrert over 1,6 millioner bestillinger, og regjeringen beregnet at Norgespris og strømstøtte hadde gitt 8,5 milliarder kroner i støtte bare i første kvartal. Kilde: Regjeringen, informasjon om Norgespris og Revidert nasjonalbudsjett 2026.

Man kan være for eller mot ordningen, men man kan ikke beskrive norske husholdninger som fullt prisgitt europeiske kraftpriser uten å nevne den. Norgespris viser også noe viktig: Vi kan la markedsprisen eksistere samtidig som husholdningene får en annen sluttpris. Det er et valg.

Oljelandets evige punchline

Så kommer bensinen. Her har Larsen tak i noe som fortjener oppmerksomhet. Mongstad er Norges eneste raffineri, og regjeringen opplyser at det produserer fire ganger så mye bensin som Norge bruker. Samtidig importerer vi deler av forbruket av diesel og andre raffinerte produkter, mens norske distributører forholder seg til verdensmarkedspriser enten produktet kommer fra Mongstad eller utlandet. Kilde: Regjeringen, Prop. 95 LS (2025–2026).

Det er et ganske vakkert norsk paradoks. Et av verdens store oljeproduserende land produserer langt mer bensin enn det selv bruker, men får ingen egen «norsk bensinpris». Bensinen er ikke borte. Den har en internasjonal markedsverdi. Dermed handler spørsmålet igjen om hvem som skal få ressursrenten: Skal bilisten få mer direkte gjennom billigere drivstoff, eller skal varen selges til markedspris mens fellesskapet henter inn verdier gjennom skatt og eierskap?

Avgiftsregnestykket må likevel ryddes opp i. Larsen skriver at «over halvparten» av en literpris på 25–30 kroner er rene særavgifter. Fra 1. september 2026 er CO₂- og veibruksavgiften på svovelfri bensin samlet 7,57 kroner per liter. Ved 25 kroner literen er det rundt 30 prosent, ikke over halvparten. Tar vi med momsen, blir samlet skatt og avgift omtrent halvparten av en pumpepris på 25 kroner. Kilde: Skatteetaten, gjeldende satser for mineralske produkter og veibruksavgift.

Det er høyt nok. Vi trenger ikke pynte på tallet.

Men hvor faen ble oljepengene av?

Det er her jeg mener Larsen bommer på selve diagnosen. Hvis vi betaler høye priser og avgifter samtidig som olje og gass pumpes opp for enorme verdier, burde dette være stedet hvor teorien om det store ranet leverer knockoutslaget. I stedet møter den sitt største problem.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er i Revidert nasjonalbudsjett anslått til rundt 686 milliarder kroner i 2026. Samtidig ligger den strukturelle bruken av fondsmidler over statsbudsjettet på rundt 579 milliarder kroner. Kilder: Finansdepartementet, Revidert nasjonalbudsjett 2026; Stortingets behandling av RNB 2026.

Pengene er altså ikke borte. Det er nesten det motsatte som er problemet. Per betaler skatt, moms, strøm, drivstoffavgifter og hele pakka, men han lever samtidig i en stat som henter inn enorme petroleumsinntekter, sitter på en gigantisk finansformue og bruker hundrevis av milliarder i fondsmidler gjennom statsbudsjettet. Skal vi først føre hovedbok, får vi føre hele hovedboken.

SSBs tall gjør også påstanden om «elitens globale prosjekter» vanskeligere. I 2025 brukte offentlig forvaltning rundt 2 685 milliarder kroner. Omtrent 1 049 milliarder gikk til sosial beskyttelse, 392 milliarder til helse og 255 milliarder til utdanning. Disse tre områdene alene står for rundt 63 prosent av de samlede offentlige utgiftene. Samtidig hadde offentlig forvaltning inntekter på rundt 3 266 milliarder kroner og netto finansinvesteringer på omtrent 581 milliarder kroner. Kilder: SSB, Slik brukes skattepengene og Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter.

Dette betyr ikke at staten bruker alle pengene klokt, at offentlig sektor har riktig størrelse eller at hver milliard brukt utenfor Norge er riktig prioritert. Men skal man hevde at nordmenn flås for å finansiere «elitens globale prosjekter», må man kunne vise at det faktisk er der hovedstrømmen av pengene går. Statsregnskapet viser noe annet.

Jeg finner ikke de forsvunne pengene. Jeg finner dem overalt.

Og akkurat der begynner min kritikk

For jeg har ingen interesse av å ende dette som et forsvarsskrift for staten. Det mest interessante ved hele regnestykket er at Norge har klart å gjøre staten absurd rik, samtidig som det ikke alltid kjennes spesielt rikt å være innbygger i den.

Hva hjelper det Per at staten sitter på en enorm finansformue hvis han samtidig opplever at stadig mer av lønna forsvinner i skatt, avgifter, mat, strøm og andre nødvendigheter? Hvorfor ligger norske matpriser rundt 33 prosent over EU-snittet? Hvor mye av vannkraftens verdi skal havne i offentlige regnskaper, og hvor mye bør komme direkte tilbake som billigere energi? Og når staten allerede bruker rundt 579 milliarder kroner i strukturelle fondsmidler på ett år, hvorfor skal det være naturstridig å diskutere om noe mer av handlingsrommet kunne blitt igjen i folks lønnsslipp?

Det betyr ikke at oljefondet skal tømmes over Vipps før fredagspilsen. Pøser staten hundrevis av milliarder ekstra inn i norsk økonomi, får vi ikke automatisk flere boliger, leger, elektrikere eller varer. Vi kan like gjerne få mer prispress og høyere renter. Men mellom «tøm fondet» og «hold kjeft og betal» finnes et ganske stort rom. Vi kan diskutere lavere skatt på arbeid, lavere avgifter, billigere energi, bedre tjenester eller mer sparing. Vi kan diskutere om staten skal vokse hver gang handlingsrommet vokser, eller om mer av gevinsten skal bli igjen hos menneskene som skaper verdiene og betaler regningene.

Det er derfor jeg reagerer på ordet «ran». Et ran forutsetter at verdiene er tatt fra oss. Men pengene er ikke stjålet. De står der. På bok. I fondet. I kraftverkene. I statens inntekter og kommunenes eierskap.

Det er ikke historien om et fattig folk som har mistet ressursene sine. Det er historien om et ekstremt rikt samfunn som har valgt å samle en uvanlig stor del av rikdommen på fellesskapets hånd. Og der ligger paradokset jeg mener er langt mer interessant enn historien om «eliten»: Norge har blitt ekstremt flink til å gjøre staten rik på våre vegne. Det er mindre åpenbart at vi har vært like flinke til å bestemme hvor mye av denne rikdommen folk faktisk skal kjenne i egen økonomi.

Det spørsmålet er skarpere enn «hvem stjal pengene?», fordi pengene ikke er stjålet. Spørsmålet er hvor mye staten skal samle, hvor mye den skal bruke, hvor mye den skal spare og hvor mye som skal komme tilbake til menneskene ressursene faktisk tilhører.

Norges rikdom er ikke borte. Den står på bok. Spørsmålet er om vi har blitt så opptatt av å forvalte den at vi har glemt at den også skal merkes.

---

Kilder

Aftenposten: «Jeg var lei av skyttergravene. Så jeg begynte å lese Document.no», august 2026. Statistisk sentralbyrå (SSB): Sammenlikning av prisnivå i Europa; Slik brukes skattepengene; Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE): Eierskap til kraftverk; Spørsmål og svar om strømprisen. Konkurransetilsynet: Dagligvarerapport 2025. Finansdepartementet/Regjeringen: Revidert nasjonalbudsjett 2026; Prop. 95 LS (2025–2026); jordbruksavtalen 2026; informasjon om Norgespris og strømstøtte. Stortinget: behandling av Revidert nasjonalbudsjett 2026. Skatteetaten: gjeldende satser for CO₂-avgift og veibruksavgift på drivstoff. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/gkyMMk/jeg-var-lei-av-skyttergravene-saa-jeg-begynte-aa-lese-documentno?