Konstruktør: Morten Larsen

Jeg gidder ikke avfeie Spetalen bare fordi han har penger, og jeg kjøper ikke alt han sier av samme grunn. Men når han sier Norge har feil kurs, vil jeg ta det på alvor. Da må jeg sette ord på hva som skurrer — og hvorfor dette angår flere enn dem som har råd til å flytte.

Norge er rikt. Det får vi gjerne høre når noen stiller et ubehagelig spørsmål. Og ja, vi har et enormt oljefond. Men du betaler ikke boliglånet med størrelsen på fondet. Du trenger en lønn å leve av, et sted å bo og tjenester som funker når du trenger dem.

Jeg mener Norge har feil kurs. Vi øker ambisjonene uten å være tydelige nok på bemanning, finansiering og hva som skal bort. Vi kjenner utfordringene. Likevel er det behagelig å love mer og overlate gjennomføringen til noen andre.

OECDs gjennomgang av Norge fra 2026 peker på at produktivitetsveksten har svekket seg over to tiår og ligger under OECD-gjennomsnittet. Samtidig har den offentlige pengebruken økt. Produktivitet høres tørt ut. Men hvor mye verdi vi skaper med arbeidstimene våre, påvirker rommet for bedre lønn og velferd.

Når produktivitetsveksten svekkes, må vi kreve mer av hver nye milliard. Det holder ikke å vise at pengene er brukt. En minister kan si at det aldri har blitt brukt mer på et område. Javel. Får folk hjelp? Lærer ungene mer? Kommer flere i jobb?

Noen ganger må vi bruke mer bare for å holde tilbudet oppe. Flere eldre trenger tjenester. Kostnader øker. Da får politikerne si det. Men større budsjetter er fortsatt ikke dokumentasjon på bedre tjenester.

Vi må slutte å gi applaus for å dra kortet.

Jeg forventer ikke mirakler. Jeg forventer svar: Hva skal bli bedre, når skal vi se det, og hvem har ansvaret hvis det ikke skjer? Det samme gjelder løftene om flere ansatte. Hvor skal folkene komme fra? Skal de hentes fra en annen tjeneste som også mangler folk? Hvordan får vi flere i arbeid og frigjør kapasitet?

Hvis du ikke kan svare, har du solgt oss et ønske og kalt det en plan.

For meg handler dette om ledelse. Du kan ikke fortsette å legge oppgaver på bordet uten å ta ansvar for kapasiteten til dem som skal løse dem. Oljefondet gir oss trygghet og handlefrihet. Vi skal bruke av det. Men vi må forstå avhengigheten vi bygger.

OECD oppgir at uttak fra fondet nå finansierer 27 prosent av offentlige utgifter, mot 3 prosent i 2001. Samtidig lå uttaket i 2025 under handlingsregelens langsiktige ramme på tre prosent. Bekymringen min er hvor mange varige forpliktelser vi bygger på en formue som svinger i verdi.

Hva tåler budsjettene hvis utviklingen blir svakere enn vi har lagt til grunn?

Regjeringen skriver selv i Nasjonalbudsjettet 2027 at økte utgifter på prioriterte områder allerede mot slutten av 2020-tallet må motsvares av effektivisering og innstramminger andre steder. Da vil jeg høre hva som skal prioriteres bort, mens vi fortsatt har tid til å diskutere det. «Vi skal effektivisere» holder ikke uten å forklare hvordan.

Den mest alvorlige versjonen av «feil kurs» er at Norge bruker sin økonomiske styrke til å utsette omstilling, samtidig som behovet for omstilling vokser.

Vi kan gi et svakt prosjekt en ny sjanse. La en ordning gå et år til. Den som vil stoppe noe, må ta hele bråket. Den som bevilger mer, får klippe snora. Jeg skjønner hvorfor det skjer. Jeg synes bare ikke vi skal godta det.

Derfor vil jeg ha et konkret krav: Nye næringsstøtteordninger skal ha en sluttdato og mål som kan etterprøves. Videreføring skal kreve offentlig evaluering og en ny begrunnelse. Store offentlige prosjekter skal ha tydelige stoppunkter der kostnader og nytte vurderes på nytt.

At vi allerede har brukt mye penger, er ikke et argument for å bruke enda mer.

Mens vi skjermer det som finnes, må noen andre finne plass. Unge skal ta utdanning, jobbe, spare, kjøpe bolig og få barn. Vi serverer oppskriften som om regnestykket følger med. Da må en vanlig lønn gi en realistisk vei inn. «Har du foreldre som kan hjelpe?» er et ganske ynkelig svar fra et land som liker å kalle seg mulighetenes samfunn.

Boligproblemet har flere årsaker. Men vi som allerede eier, må tåle spørsmålet: Er vi villige til å støtte flere boliger der folk vil bo, også når det betyr fortetting i vårt eget nabolag? Eller vil vi ha muligheter for de unge, så lenge ingenting endrer seg rundt oss?

Derfor skal vi også høre på Spetalen om vilkårene for å investere og bygge bedrifter. Vi trenger folk som satser, ansetter og bygger virksomheter som klarer seg.

OECD peker på administrative byrder og regelverkskrav som hindringer for etablering og vekst. Jeg vil se hvilke krav regjeringen vil fjerne eller forenkle, og om endringene faktisk sparer bedriftene for arbeid. Det holder med taler om forenkling nå.

Men jeg gidder heller ikke bytte ut politikernes slagord med milliardærenes. Vil du ha lavere skatt, må du forklare finansieringen. Regner du med økte investeringer, må du vise hva du bygger det på. Vil du ha støtte, må du tåle at vi spør når bedriften skal stå på egne bein.

Egeninteresse blir ikke samfunnsansvar bare fordi du sier det med stor selvtillit.

Det gjelder meg også. Jeg kan ikke kreve omstilling og samtidig frede alt som passer meg. Våre fordeler må også kunne vurderes. Også bolig og skatt. Ellers er det jævlig lett å være for prioritering.

De unge skylder oss ikke å jobbe hardere bare for at vi skal slippe å rydde.

Norge har enorme muligheter. Nettopp derfor vil jeg kreve mer av dem som styrer, dem som ber om støtte, og oss som gjerne vil ha endring så lenge andre tar belastningen. «Vi har råd» er ikke et godt nok svar lenger. Hva skal bli bedre? Hvem tar ansvaret? Og hva slutter vi med hvis det ikke virker?