Konstruktør:Morten Larsen

Jeg leste en kronikk i DN i dag om Norges Banks troverdighet. Den traff et spørsmål jeg har stilt meg lenge: Hvorfor holder vi så hardnakket fast ved et inflasjonsmål på 2 prosent når verden rundt oss er snudd på hodet?

Da Stoltenberg-regjeringen innførte inflasjonsmålet i 2001, var det 2,5 prosent. Solberg-regjeringen senket det til 2 prosent i 2018. Og i september 2026 valgte Støre-regjeringen å videreføre det.

Et politisk valg. Ikke en økonomisk naturlov.

Tallene fra SSB taler sitt tydelige språk. Inflasjonen var 5,8 prosent i 2022, 5,5 prosent i 2023, 3,2 prosent i 2024 og 3,0 prosent i 2025. I september 2026 var den fortsatt 3,4 prosent. Samlet steg prisene med rundt 23 prosent fra 2020 til 2025.

Norges Bank forventer først å nå 2-prosentmålet i 2029.

Åtte år med prispress. Og fortsatt er svaret det samme.

Norges Bank har bommet betydelig på egne prognoser. Krig, energikriser, handelskonflikter og en svak krone har gjort utviklingen vanskelig å forutse. Greit nok. Men det kan ikke være et evig frikort.

Norge er en liten, åpen økonomi. Vi kan ikke styre verdens energipriser, internasjonale konflikter eller globale markeder. Likevel oppfører vi oss som om vi kan tvinge inflasjonen ned til et bestemt prosenttall bare vi holder hardt nok fast ved modellene.

Når virkeligheten ikke følger modellen, er det kanskje på tide å utfordre modellen. Ikke bare virkeligheten.

Og her kommer Støres ansvar.

Regjeringen har selv valgt å videreføre 2-prosentmålet. Da må den også kunne forklare hvorfor akkurat dette nivået fortsatt er riktig. Hvorfor skal 2,5 prosent, som Norge hadde som mål i 17 år, nærmest være utenkelig å diskutere?

Jeg sier ikke at høyere inflasjon automatisk er bedre. Men et politisk vedtatt mål må tåle kritikk, særlig når kostnadene ved å nå det påvirker hele samfunnet.

I enhver virksomhet ville ledelsen blitt utfordret når prognosene bommer og resultatene uteblir. Hvorfor skal Norges Bank og regjeringen slippe unna?

Min påstand er enkel: Norges Bank har et troverdighetsproblem. Støre-regjeringen har et ansvarsproblem. Og 2-prosentmålet har fått stå altfor lenge uten en reell debatt om kostnadene og alternativene.

Vi trenger lav og stabil inflasjon. Men vi trenger også en økonomisk politikk som tåler møte med virkeligheten.

For når virkeligheten endrer seg, holder det ikke å tviholde på gamle svar.

Det er ikke økonomisk styring. Det begynner å ligne et eventyr.

Kilder

SSB – Konsumprisindeksen⁠ Norges Bank – Pengepolitikken og inflasjonsmålet⁠ Regjeringen – Forskrift for pengepolitikken, 2018⁠ DN – Norges Bank har et troverdighetsproblem⁠